Etter en kveld og en natt med Nina var spenningen stor da det lysnet av dag. Var hus og landskap endret etter orkanen? Etter at søndagsfrokosten var unnagjort var det å “sala gampen” og ta turen ut til Øygarden for å sjekke hus, naust, båt og hage. Nede på kaia viste utsikten til Osen at storsjøen fra i går ennå ikke helt hadde lagt seg. Naustene var stort sett intakt så vi har tydeligvis vært flinke med sikringen etter forrige storstormen i 1993. Den gangen havarerte naustet vårt. Her ser vi et av naustene som har fått litt skade på taket, men heldigvis ser det ut til at takplatene er relativt inntakte så de må bare tilbake på plass før neste storm. Uværet bringer mye tang og rask med seg, og her ser dere at vannet har stått godt over kaier og naustgolv. Et siste blikk ut over havet som fremdeles viser friske takter.
Her sperrer rotveltene veien til hus og hytter. Rotveltene var store og mange så Nina hadde tatt godt for seg i sitkagranskogen.
Vel, oppsummert kan vi nok si at vi har kommet bedre ut av uværet enn det var grunn til å frykte. Bortsett fra at vinden hadde fjernet presenningen av båten var det ingen ødeleggelser å spore. Vi senker skuldrene og håper at det blir lenge til vi rammes av en ny storstorm av samme dimensjoner som den som jaget over oss i går.
Kvifor kjem eg med det utsagnet ? Jau, det kan eg godt fortelja dykk no. Akkurat denne månaden starta med at eg publiserte mitt månadssamandrag frå oktober, slik eg plar gjera kvar månad. Kvar månad plar det også koma kommantarer av ymist slag, men denne månaden turka kommentarane bort. Likevel, ei takk til dei tre som kommenterte. Kva kan grunnen vera ? – Er sakene eg kommenterer uaktuelle ?. – Er eg for snill med kommentaren, eller vert kommentaren for usakleg ? – Eller er denne forma for skråblikk på ymse nyheiter uaktuelle på denne bloggen? – Eller kan det vera nynorsken min som ikkje fell i smak (til det kan eg seia at eg beherskar båe målføre). Eg er litt i villreide om eg gidd å halda fram med funderiene mine vinkla slik dei i dag framstår…
Men så over til haldninga mi til månaden november som definitivt er den månaden eg synes minst om av alle dei 12 månadene. Kvifor.
Jau, no vert dagane merkbart kortare, og med det mørkare. Det er jamnast ein månad med mykje regn og vind, i alle fall på våre kantar. Det blir også kaldare og gjev oss den fyrste åtvaringa om at no gjeld det å vera godt bilskodd. Ja, og så tek den fyrste vinterstormen resten av lauvet frå trea som for ein månad sidan sto i dei vakraste fargane.
Men er dette nok til å mislika denne månaden så mykje. For meg er dette den mørkaste månaden, for desember vert lyst opp med kunstig lys ute og inne, og jula er jo for dei fleste av oss ein ljosfest og eit høgdepunkt. Januar som kan vera stomfull og sur, men gjev oss samstundes ei von om at no lysnar det snart. Februar og mars er månadene kor lyset smått om senn kjem attende, og dei fyrste vårplantane gror opp gjennom snø og is. Seinare er jo våren, sumaren og hausten der, og det er tider gubben tykkjer godt om.
Så er eg attende til novembermånaden med den ufyselege blandinga av vind, regn, kulde og kjensla av den komande vinteren. Nei, november kunne eg godt ha vore forutan.
Lauvet du raka saman i går er no på flukt til naboen vår. Og søplekassa har lagt seg flat. Innhaldet vart brått nabokattemat.
Og det som ikkje for i katten for same vegen som gamlehatten. Over haug og hamar reiste han, med gubben etter som ein rana mann.
Nede på sjøen gjekk han kvit. Småbåtar vart kasta hit og dit. Gubben laut sjekka korleis båten låg. Berre baugen stakk opp, det var alt han såg.
Hattelaus vende han nasen heim. Han vørde snautt kjøkenes fårikåleim. Utan hatt, og med båten under vatn var einaste trøysta, foring av nabokatten. 25.10.2014.M-m.
For eit par dagar sidan lovde eg visst ein av bloggkontaktane mine at mitt neste blogginnlegg skulle verta av det meir lette slaget. Google Eg såg då sjølvsagt føre meg ei vakker haustsol som skulle senda sine restar av sumarsola ned over snauskallen til gubben. Då kunne han ta seg ein pensjonisttur i skogen med nevane på ryggen og sjå etter den siste traktkantarellen der ute. Kanskje ville minna om dei flotte båtturane frå sumaren dukka fram att i minnet. Veret og natura synte seg jo frå adskilleg meir inspirerande sider då. Og… …når han fekk katten med seg i båten vart livet verd å nyta — kvart sekund.
Men kva hende då han såg ut glaset om morgonen, kva møtte auget hans då? Jau, plenen utafor glaset heldt no på med å svelja unna omlag dei 80 millimetera som hadde ramla ned over oss siste natta. Gubben dukka fort attende under dyna, samstundes som han såg for seg… …ein Vårherre som glisande sleppte ned meir og meir vete samstundes som han tenkte, “No kan dei få betala for den varme og turre sumaren eg gav dei”. Her i Bergen hadde nokon jamvel gløymt å ta med seg byvåpenet på dagens shoppingrunde, og det gjekk ikkje akkurat upåakta i veg. Medan andre… … sette seg beint ned og prøvde å mana fram litt opplette mellom bygene… Men gubben og frua… …pakka sine naudsynte “tøler” for ein tur kor det meir eller mindre var garantert nokre solstråler. Så får berre paraplyen liggja heime og tørka til me er attende.
Siste uke har vært fylt med storm og regn, og dette været har dels fortsatt inn i skoleferien. Amanda tok en tur ned til sjøen, men turen ble ganske kort. Stormvind og regn gjorde turen inn igjen i bilen kort. Se bare nedenfor. Sjøen og havet frister ikke akkurat idag selv om det kan være fascinerende å betrakte fra den trygge landjorda.
Jeg tror at vi avventer litt roligere vær før vi reiser ut med trollgarna…
I går opplevde vi her i området en av de sjeldne trolske ogg vakre soloppgangene. Bildene er tatt ved halv nitiden og som dere ser har soloppgangen satt himlen i brann. Noen minutter senere såg det slik ut.
Fantastisk fargespill, ikke sant. Det ser nesten ut som skyen brenner og at røyken stiger opp fra den.
I dag er himmelen helt annerledes, men ha en god dag…
Etter å ha bladd litt i GOOGLE dukket det opp to bilder som talte for seg. Bakgrunnen for denne bladingen var at jeg, da jeg i morges skulle ut og hente dagens avis som selvsagt ikke var kommet, ble møtt av snøskya i døråpningen. Det hvite infernoet blåste selvsagt inn i yttergangen som et resultat av den heftige stormen som herjer her ute ved kysten. At stormen var heftig både her og i hele nordeuropa visste jeg, for den yngre delen av familien fikk kansellert sin København week-end pga at Kastrup var stengt i går kveld. Surt, men de prøver igjen neste helg.
Som sagt, snøfonna utenfor inngangsdøra mi, samt manglede avis inspirerte meg til å bla litt i GOOGLE, og hva fant jeg der? Jo, det årvisse underholdningsshowet på våre veier med bilier i grøfta, bilister med skufler og spader, tilsynelatende helt uten erindring fra samme situasjonen sist år, året før, og året før det igjen etc. Etter som det snart er jul kan det være greitt å minne om julafta som kom på kjerringa – slik er det også med det første snøfallet og bilistene. Jeg har selv vært der og stått og bannet over snøskufla.
Jaja, her er altså påminnelsen Jeg vet ikke årstallet, men etter bilmodellen å dømme kan det være på 30-tallet eller deromkring. Den snøen har vel smeltet noen ganger siden den tid. Så er vi nærmere vår egen tid. Han har nok en jobb fremfor seg den karen.
Jeg får følge opp Gretes beskrivelse av dagens vær, og her er værsituasjonen akkurat nå. Dessverre er ikke mitt kamera godt nok for de helt detaljerte regnbilder, men et inntrykk gir nok bildene. Stakkars hagemøbler, de har vel snart gjort sitt for denne sesongen. Til og med fruens blomster bøyer hodene under tyngden av regnvannet. Her er egentlig nok vann fra før, men vårherre er i det gavmilde hjørnet idag. Så her fosser det. Godt å ha et tett hus…
Etter fem seks dager med flott sommervær kom regnet, da også med Vårherres Hammondorgel. Jeg lar Google illustrere orgelbruset som var ganske heftig til sine tider. –og regnet strømmet ned i rikelige mengder. Ingen grillmiddag på terrassen i dag, ei heller en solfylt kaffetår… Men hva gjør regnet når Amanda her en god kopp kakao og sin iphone i nærheten. En bok er heller ikke å forakte i regnværet, ikke sant Andrea? Men pytt, regnværet tar nok snart slutt, og alle hjerter gleder seg. Også et paprikahjerte.
I dag våknet vi her på bjerget til snøstorm, hvite veier, uten avis, morragretten og fæl! Kunne det blitt en dårligere oppstart ? Nei, nå er det bare å vrenge på seg giraffen (den lange undikken) igjen og holde seg mest mulig innomhus!! Her er så den første gløtten ut vinduet da jeg sto opp i dag. Jeg ble umiddelbart fristet over evne til å omskrive den vakre vårsangen “Kom mai du skjønne milde” litt, og her er resultatet som ble til under den avisløse nytingen av morgenkaffien.
Kom mai…
Kom mai du skjønne milde, gjør stien atter hvit. Nei, nå ble det jaggu for ille, med snø og slaps og drit. Hvor ville jeg dog gjerne de grønne knopper se. Men nu er de så fjerne når alt er dekket med sne.
Så kjære hordalendinger, finn fram skiene, legg vinterdekk på bilen igjen, og det finnes plastblomster å få kjøpt til å 17-maipynte hagen med. Ha en fin og hvit vårdag.
