Bloggen gav meg i dag inspirasjon til å skriva ned eit lite rim. Om nokon skulle kjenna seg att i funderiene mine, er det slett ikkje tilsikta.
Soppsaus.
Dette var ikkje dagen til å sova; sola skein då gubben kom ned i stova. Nei, i dag ville han til fjells, og turen laut vara heilt til kvelds. Han ville ha frua med på tur, lokka med fuglesong og fossedur. Men då var det at frua sa stopp. I dag ville ho ut og plukka sopp. I skogen lokkar den gule kantarellen, og korga var fylt alt tidleg på kvelden. Korleis vart dagen for han som for på fjellet. Jau, velsmakande buffet på turisthotellet. No kan ho trega som ikkje vart med, i dag skulle ho ha gjeve soppen fred. 22.08.2014.M-m.
I dag fann eg ut at det var på tida å få rørt litt på ein litt skrøpeleg tidleghaustskrott. Difor, på med skoa som utfordrar dørstokkmila, capsen som viser at han tilhøyrer ein Champignon, og apparatet som skal dokumentera turen. Fyrst lyt eg finne ut kva veg eg skal ta i dag. Her er fleire alternativ, og eg valde midt på treet, ca 3,5 km. Det får jaggu ryggen tola i dag. Langsmed kommunevegen kjem eg fyrst til eit lite vatn, og her står i framgrunnen ei “bøllegran”. Meir om det seinare. Vatnet har også koloniar med vassliljer, men vårherre greidde å drukna dei sist veke då han kom med fleire titals millimeter med regn. Jaja, årstida var vel og med på den prosessen. Så over til bølletrea, og da er det i fyrste rekkje sitkagrana det er snakk om. Ho formerer seg fortare enn kaniner og er til pest og plage mange stader, også her i Øygarden. Visste de forresten at grana har fått navnet etter den 4. største byen i Alaska som heiter Sitka. Ho kom til landet vårt for fleire hundre år sidan, men vart først seriøst planta ut på 1950-talet, sikkert velmeint og i god tru. Når me ser resultatet i dag er me ikkje like sikker på at denne skogplantinga var så lur. Biletet viser ein bølleskogteig, og i framgrunnen ser de sjølvplanta avleggjarar. Så går turen framom vassverket som dekkjer behovet til ein del av Øygarden. Det er eit av dei mest moderne i landet – og – vatnet er godt å drikka. Små tjønner, som var turre for 14 dagar sidan ligg no og blenkjer i føremiddagsstilla. Avblomstrande lyng fortel oss at hausten er etter oss. Landsskapet er vakkert, men høge straummastrer skjemmer opplevinga. Det heiter seg at lina me ser her skal vera førebels, og vara i 15 år. Ja, me har ei førebels luksusavgift på biler som vart innført på 1920-talet. Me får sjå til at borneborna våre ser til at dei førebels byggverka vert borte att. Han der gubben forføl meg heile tida…Dagens selfie, kanskje… Så over til grusvegen, den representerer den finaste delen av turen. Den er eit positivt resultat av at ei oljeleidning som er lagd ved sida av vegen. De kan sjå skiltet som varslar om det litt il høgre på biletet. Her er honningfangsten i full gong. Sopptid, men eg veit ikkje om denne karen er etande. Ein gamal fråflytt eigendom som ligg einsamt oppe i skogholtet. På tide å tenkja på juletre, men du er vel kanskje av dei som har eit som ligg og samlar støv under senga, eller i garasjen? Sitkagrana er vel kan hende ikkje eit alternativ i alle fall.
Så, etter tre kvarter ser eg “home sweet home”, Turen er nesten over, men fyrst…
… må eg visa dykk ein gamal “skjeneflor”, eit uthus (litt nedsige) som er bygd under ein hiller rett ved huset vårt. Det var brukt som hus for kyr på sumarbeite, og det var også nytta som smie under vegbyggjingstida her. Det er sikkert over 100 år gamalt. Skal tru om ikkje arkeologane kunne finna noko av interesse her?
Vel, dette vart vel ein tur i lengste laget for bloggen, men for meg vart det litt nyttig og fin mosjon for så vel skrott som for tankar. Ha ein fin dag…
… må eg enno ein gong syna mine lesarar eit bilete frå prøvesmakinga av plommehausten. Frukta var såpass mogen at den kunne etast av ein tannlaus gamal gubbe… Resten av antrekket har sitt opphav i Afrika. Så er det ein annan som “jaskar” i seg nykokt pale. Her går det verkjeleg unna. Fatet er tomt på ein, to, tre. men forresten, er her nokon andre som er ute etter pala mi ? Alvin vil ha gourmetmåltidet for seg sjølv. Elles er det “hoinndagaver” kor sola skin på terassen i den eine augneblinken, medan toreskya lurer i horisonten.. Ja slik går nu hoinndagan…
I den anledningen fikk gubben låne noe av fruens nyervervede afrikanske antrekk. Til evt “plommeslanger” kan opplyses at frukten trenger enda en uke eller to på seg før den er fullmoden. Ha tolmodighet… Til fruen kan opplyses at antrekket var i trangeste laget for gubben, så det blir nok med dette ene “lånet”.
I mangel på andre tema må det i dag bli et bilde av den gamle huskatten vår, Maja. Hun er snart 18 år og får da ta seg noen friheter. I dag da jeg var en tur innom soverommet hadde dronninga plassert seg under dyna med hodet på hodeputen. Hun gløttet så vidt opp da jeg kom inn, men minen var, “hold deg unna, dette er min plass”. Jaja, man skal ha respekt for de eldre sies det.
Jeg ønsker katter og bloggkontakter en fin week-end…
Forresten jeg kjenner allerede vindkastene som tar tak i kleivahua mi og regndråpene har allerede vætet terrassen. Jeg må nok både på egne og andres vegne medgi at det var tider hvor bertene ble sett fram til med adskillig varmere forventninger enn denne som har meldt sin ankomst i dag. Google, Dette er tykke Berta, som ble brukt av tyskerne under 1. verdenskrig.
Så er det jo slik at vi nettopp har kvittet oss med Lena, en fyrrig og voldsom dame som hadde som hobby å ommøblere alle terrasser hun møtte på sin vei. Vel liker mange damer ommøbleringer, men det får da være måte på, synes jeg.
Men, hva gjør man mens man venter på “daten” med Bertha. Jo, da tar man en tur til bilforhandleren for å sjekke Skodaen. Gubben møtte til det han trodde var avtalt tid, kl 10.00. men inne hos forhandleren ble det klargjort at leveringstidspunktet var kl 12.00. Jaja, alderen får skylda for den feiltakelse. Jeg fikk dermed to timer til å realisere fruens koloniale handleliste. Klokka 12.00 ble bilen levert, og kl 13,00 var sjekken ferdig. En ti-siders datautskrift fortalte at doningen fungerer prikkfritt. Den har i tillegg fått oppdatert sin digitale hjerne, Gubben anmodet om en oppdatering av egen hjernevirksomhet, men ble da henvist til fastlegen. Google. Skoda Octavia..
Turen til bilforhandleren ble en behagelig opplevelse. Her fikk jeg en nøye gjennomgang av bilens viktigste funksjoner. Bl a ble jeg informert om at automatgiret tilpasset seg førerens kjøremønster, og da skjønte jeg plutselig hvorfor bilen av og til kjennes så fartsfylt og sprek. Det er etter at fruen har vært ute og rånet! Det var i grunnen godt å kjenne at forhandleren tok seg til til å informere. Og best av alt gjennongangen av bilen var gratis…
Ja, så kom den, den første høststormen. Tidligere enn ventet – kraftigere også. Flere rotvelter, men ettersom det var mest sitkagran som hadde falt så gjør det vel egentlig ikke noe, for den er et fremmedelement her ute i havgapet “anyway”. Her er litt av resultatet av stormen. Dette er ei pil som måtte gi opp. Også hagemøblene fant veien utenfor terrassen, se til høyre på bildet.
Men etter stormen stilnet det og da var det tid for å sjekke om båtene fremdeles låg trygt. Denne gangen hadde alle fortøyningene holdt stand og her er noen bilder fra havna, dagen derpå. Her er et glimt fra den indre havna hvor båtene ligger godt skjermet. Representanter fra dagens “kråketing” i bakgrunnen. Et gløtt ut mellom nausta. Trange smau. I dag ligger småbåtflåten i havn.
Som mine bloggkontaktar sikkert kjenner til er eg ein sterk motstandar av OL i Oslo i 2022. Det er fleire grunnar til det, men den viktigaste er det kostbare pampeveldet rundt heile arrangementet. Eg trudde, som den naivisten eg er, at sjakk-OL i Tromsø skulle vera fritt for pampekrav. Men nei, Bergens tidende i dag kunne lista opp krava til denne karen. Google Dette er sjakkpresident Iljumzjinov, angiveleg ein mangemilliardær. Krava som er stilt rundt han i dette OL skal vera følgjande.:
– 6000 sveitsarfranc (ca 41.500,- NOK) i stipend (stakkars arme mann). – Flyreiser på første klasse (må vite). – Egen suite på valgfritt hotell (mannen må jo ha ein stad å bu) – Bil med sjåfør til fri disp. (Jaja). – Fritt val på hotellets restaurantar og romservice (Gjesten skal då ikkje svelte). – Gratis lekjarkonsultasjonar og medisinar (det skulle berre mangle). – Gratis tilgang, utan ventetid til generelle sportsaktivitetar (greitt nok).
BT skriv at mannen ofte spaserer rundt i gatene og skal visstnok ikkje han hatt noko luksusforbruk så langt. Vel, kva og korleis han ter seg under OL i Tromsø vil eg ikkje ha noko meining om.
Det eg reagerer på er undertonen av pampane sitt luksusforbruk, og dette gjer seg ikke minst gjeldande i dei Heibergske komitear. Der er det ikkje berre ein pamp som skal forast og underhaldast i 14 dagar men ei heil rad med “vippar”, og krava deira vil vera med på å binda store budsjettmidlar til så vel investering som til drift i år framover.
En gammel og giktklein gubbe har toppa askøylista på bloggen to dagar på rad. Google.
Har blogging gått heilt av moten? Det trudde eg berre galdt gamle gubbar. Nei, det må finnast andre årsaker til at ein toppar hitlista. Ferietid kanskje, eller?
Medan eg er “på lufta”.: Her i Øygarden går dagane med litt fisking og då snakkar me krabbe og makrell. Når det gjeld makrellen bit han stundom betre enn isijassen i ryggen til gubben, som for tida pingsar rundt som det han er, nemleg ein gamal gubbe. Krabben er av varierande kvalitet og ein del bør inntakast med sugerør.
Ja, så er det plenklippinga då. No etter regnver og varme kan ein mest sjå graset veksa, og når ein har ein plenklippar som held ein fart som tilsvarar lett jogging kan de nok lett sjå for dykk kallen i giktbrote trav etter den ekvipasjen! Men, klippinga vert unnagjort i en fei, og det same kan seiast om kallen som vert krakksett resten av dagen. Jaja, han vert friteken for indreteneste etter ei slik økt.
Bærplukkinga går i ein fei for der har me hatt så god hjelp av småfuglane at reinsking og sylting vert fort unnagjort. Forresten er det lett å knipa bærtjuvane, for det er så elskværdige at dei legg att visittkorta sine på terassemøblane. No er det rett før kjerringa skaffar seg ei hagle.
Som de skjøner går sumaren sin vante gong her ute. Stundom kjem det gjestar innom, og då får gubben seg gjerne ein is, og kanskje ein Heinecken. Festdag i heimen… Jau, me gamle har det godt, berre me finn stokken nå gikta slær til som mest.
