Whiskey on the rocks…

Minnet om denne gyldne drykken dukka opp i minnet ein gong eller to denne månaden, eller var det kanskje

…biletet av denne russiske ubåten av Whiskey-klassen som stranda i den svenske skjærgarden på 90-talet som rann deg i hugen, no som svenskane på nytt er på ubåtjakt.
Ja, det var ei av hendingane i oktober, nokre andre finn du under…

Oktober 2014.

Så er OL-diskusjonen terminert.
Folket sa nei til pampefesten.
Pengebruken kjendes malplassert,
IOC besto slett ikkje syretesten.
Eit parti torde ikke ta del i diskusjonen.
«Patetisk», karakteriserte dei konklusjonen.

Statsbudsjettet er no lagt fram,
til lags åt nokon, men ikkje alle.
Opposisjonen fyrer med brask og bram,
men regjeringa vil vel ikkje falle.
Formuestatten er ei heit potet,
her vert ikkje Siv alt folkets profet.

Doping er visst ein naudsynt sport
skal du verta best i kappestriden.
Med rett medisin går det retteleg fort,
syklar og ski får den rette gliden.
Du vinn og håvar inn prisar og ære,
og pengar så mykje setleboka kan bære.

Men er det?kje berre løgn og bedrag
å sprøyta fartsgifta inn i kroppen?
Med fare for at alt kjem for ein dag,
berre for å lura seg fram til toppen.
Men det er det leie, og det er det triste.
Hushovd tagde med det han visste.

Så har visst svensken fått ubedne gjester,
under vatnet sig dei inn.
Er det den russiske bjørnen som tester
den nyutvikla spionteknologien sin ?
Uansett, den som bankar på svenskedøra
skal melda frå før han stig opp i fjøra.

I Bergen syng dei ein bybanesong,
skal bana gå i dag eller i fjell?
No er også riksantikvaren i gong,
og han vil ha ein lang tunell.
Folket ferdast mest ute på gata,
men der er visst bana «persona non grata».

Så er det ei sak eg funderer på,
er me for opptekne av gamletida?
Einkvan stad må notida få gå,
Tidene må kunna leva sida om sida.
Nei, lat bana få køyra ute i det fri,
og vera til hjelp for den nye tid.

Flaumstore elvar her i Vest
raserte mange heimar og hus.
Når ekstreme vergudar kjem som gjest,
går liv og draumar lett i grus.
Eg vonar det no vert teke initiativ
så offera kan byggja oppatt sine liv.
31.10.2014.M-m.

Etter å ha fått mange hilsener på dagen i går er det vel på tide å tenke over realitetene.

– 60 år etter avslutning av realskolen
– 57 år etter at gymnaset var unnagjort 
– 12 år som pensjonist etter 40 år i arbeidslivet.

Dette er ikke ment som moen skrytemappe, heller en selvpåminnelse om at man har vært heldig og hatt et langt og innholdsrikt liv.
Det meste av innholdet vil forbli i min enge krets, men en liten flik kan jeg vel alltids brette ut.
Arbeidslivet har i starten bestått av korte “stunts” som diskenspringer, postbud, gårdsgutt, produksjonsarbeider i malingfabrikk, men brorparten av de ca 40 arbeidsåra ble viet EDB/IT-virksomhet, eller hva dere måtte velge å kaller det nå. 

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

 
Pensjonisttida har jeg valgt å bruke på selvstyrte aktiviteter sammen med fruen. Plommesmaking på “farmen” har vært en av aktivitetene, den har jeg stått for alene.. Frivillighetsarbeide har vært en annen. Men viktigst av alt har vært å holde kropp og tanke i aktivitet. Det tror jeg er viktig for mange, og ganske spesielt for oss eldre.

For meg har bloggen vært en aktivitet som, har holdt og holder meg i sving. Interessante og hyggelige bloggkontakter har kommet og gått, noen er mer utholdende enn andre. Ettersom en viktig del av bloggen går ut på at jeg hver måned prøver å kommentere enkelte begivenheter rundt meg, er jeg også nødt til å følge med på hva som skjer fjern og nær . Altså, blogging kan også være en bra aktivitet for gamle gubber.

Vel, dette ble noen tanker rundt liv og pensjonisttilværelse.   Ha en fin bloggdag…

Google

Når ingen andre gjør det, kan jeg vel like godt utnevne meg sjøl – i dag  som alderen blir lik, samme hvor jeg snur og vender på tallet.
Jeg må med en gang innrømme at noen strikkeekspert er jeg nok ikke, men katten finner stadig sin plass på fanget.

Jeg har nok ikke passert den alderen Solan Gundersen antyder her, men Il Tempo Gigante/Skodaen trakterer jeg ennå med min kones årvåkne blikk på speedometeret som fartsholder, eller cruise-control, som det heter på fagspråket.

Ellers begynner jo denne gymnastikken å bli en utfordrende morgenaktivitet.

Men etter oppstandelsen og opptellingen av noenlunde fungerende legemsdeler kan dagen så smått starte opp, om ikke med et brak, så med en en stokk.

Ja, så må man huske på å få i seg dagens frokostblanding, og den rasjonen har også en tendens til å øke med årene.

Dagens første økt sammen med avis og kaffi er PC-en. Må stadig innom for å sjekke bloggkontaktenes aktvivteter.

Sammen med den tidligere omtalte frokostblandingen får jeg stadig vekk inspirerende helsealternativer av min fastlege.

…Og da er turer i terrenget absolutt et bra alternativ, hadde det ikke bare vært for at en stadig vekk glemmer høreapparatet.

Men, endelig opprinner kvelden og da kan jo en gammel nordmann bevilge seg en gammel dansk.

Her behøves ingen kommentar.

Til slutt vil jeg si at min blogghverdag er inspirerende, og jeg føler at den holder tankevirksomheten i gang. Den er også med på å få meg til å observere hva som foregår rundt meg, og hendelser som blir fanget opp i landet og verden rundt.
Til mine bloggkontakter vil jeg si at dere er til stor inspirasjon for en gammel gubbe som , når alt kommer til alt er noe rettere i ryggen enn noen av illustrasjonene skulle gi uttrykk for.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Google

Svartvær.

Fy flate, kor han bles i dag.
Rundt nova fyk det av alle slag.
Campingstolar og parasollar
fer halslaust over tun og kollar.

Lauvet du raka saman i går
er no på flukt til naboen vår.
Og søplekassa har lagt seg flat.
Innhaldet vart brått nabokattemat.

Og det som ikkje for i katten
for same vegen som gamlehatten.
Over haug og hamar reiste han,
med gubben etter som ein rana mann.

Nede på sjøen gjekk han kvit.
Småbåtar vart kasta hit og dit.
Gubben laut sjekka korleis båten låg.
Berre baugen stakk opp,
det var alt han såg.

Hattelaus vende han nasen heim.
Han vørde snautt kjøkenes fårikåleim.
Utan hatt, og med båten under vatn
var einaste trøysta, foring av nabokatten.
25.10.2014.M-m.

For eit par dagar sidan lovde eg visst ein av bloggkontaktane mine at mitt neste blogginnlegg skulle verta av det meir lette slaget.

Google
Eg såg då sjølvsagt føre meg ei vakker haustsol som skulle senda sine restar av sumarsola ned over snauskallen til gubben. Då kunne han ta seg ein pensjonisttur i skogen med nevane på ryggen og sjå etter den siste traktkantarellen der ute.

Kanskje ville minna om dei flotte båtturane frå sumaren dukka fram att i minnet. Veret og natura synte seg jo frå adskilleg meir inspirerande sider då.
Og…

…når han fekk katten med seg i båten vart livet verd å nyta — kvart sekund.

Men kva hende då han såg ut glaset om morgonen, kva møtte auget hans då?

Jau, plenen utafor glaset  heldt no på med å svelja unna omlag dei 80 millimetera som hadde ramla ned over oss siste natta. Gubben dukka fort attende under dyna, samstundes som han såg for seg…

…ein Vårherre som glisande sleppte ned meir og meir vete samstundes som han tenkte, “No kan dei få betala for den varme og turre sumaren eg gav dei”.

Her i Bergen hadde nokon jamvel gløymt å ta med seg byvåpenet på dagens shoppingrunde, og det gjekk ikkje akkurat upåakta i veg.
Medan andre…

… sette seg beint ned og prøvde å mana fram litt opplette mellom bygene…
Men gubben og frua…

…pakka sine naudsynte “tøler” for ein tur kor det meir eller mindre var garantert nokre solstråler.
Så får berre paraplyen liggja heime og tørka til me er attende.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

I dag er eg kanhende litt ute på djupt vatn når eg kommenterer visse sider ved den digitale ungdomskulturen. Ungdommen i dag er i det store og heile flott. Den er ei spegling av det velferdssamfunnet med alle er ein del av. Me kjem lett til pengane, og me vert dagleg freista til å bruka dei opp så snart som mogeleg.
Det får så vera, men når me no i stadig stigande grad legg oss under kniv og sprøyter for å designa ein utsjånad me vil framstå som, men som me frå natura si side ikkje er, tykkjer eg at me kanskje skal stogga opp og tenkja over kva me vil med liv og kropp.
Eg tenkjer sjølsagt ikkje på dei som må retta opp alvorlege skavankar, men eg tenkjer slike som formar kroppen etter tida sine motekrav. Ein kan kanskje tenkja at denne kroppsdesignen kan ha sine konsekvensar. Kven vil vel enda opp med ei øydelagt nase, slik Michael Jackson vart.
Nei, eg får gje meg no, denne ungdomstrenden er berre noko eg har fundert på etter ei tid som bloggar…

Google.

Den rosa verda.

Kva rømer me frå,
kvar  ynskjer me oss til?
Er dagane for grå,
kva med ein lykkepastill?

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Kva skal til for å lysa opp,
kva må til for å farga dagen?
Ho tek til å vøla sin kropp,
han trenar på seg sixpack på magen.

Pupper vert fylte med silikon,
leppene bugnar av Botox.
Han gumlar på styrkehormon,
piggstrie hårtuster av hårvoks.

Han pumpar musklar, men kva gjer ho.
Jau, ho har fått seg ein blogg,
som fylles med rosa, ungdommeleg glo.
Der sit ho og knottar utan stogg.

Ho har så mykje å fortelja,
om outfit, og om eigen kropp.
Ho vil reklamera, syna og selja.
og rosafargen, den er topp.

Vakker er ho slik ho framstår
på PC-ruta i all si prakt.
Med puppestell, outfit og kjøpehår,
ho lyser av reklamemakt.

Mange vil verta nett som henne.
Formfull, vakker og populær.
Ein let seg kanskje lett forblende,
av form og fargar og vakre klær.

Men slik er kan hende den nye tida,
kor pengar kjem lett og laust.
Berre å logga på internettsida,
der lokkar tilboda heller raust.

Og rosabloggen, idealet for mange.
Teiknet i tida på ungdommeleg styrke.
På «girlpower» og parfymeange.
Eit idol som mange vil dyrke.

Men skal designarkroppen vera idealet,
kvar vert det av natura til sist,
når forma, innhaldet og futteralet
vert framtidas moteekvillibrilist.

Nei, dette vart visst ein kverulerande tanke,
frå ein som sit vagla på sin gubbeplanke,
som stiller seg lageleg til for hogg,
utan trutmunn og rosablogg.
21.10.2014.M-m.

Dette er ei bok som som inneholder en mengde bilder og skjebner fra de palestinske flyktningleirene i Libanon.

Nøkkelen, som vises på bokens forside og som går igjen flere steder i boka symboliserer det sterke ønsket de palestinske flyktningene har til å returnere til sine hjem.
Mange av flyktningene går med en nøkkel rundt halsen. Det er nøkkelen til det hjemmet de måtte flykte fra for opptil 50 – 60 år siden, og som de fremdeles håper å kunne se igjen.
Boka har utallige gripende bilder og beskrivelse av livsskjebner til et folk som på mange måter er frarøvet det aller meste her i livet, hjem, familie, jobb, sosialt nettverk, etc etc.
Boka er et samarbeidsprosjekt mellom den meget dyktige fotografen Kay Berg og Norsk Folkehjelp,. og den ble lansert i går i Bergens Kunstmuseum/KODE1. Samtidig åpnet Fredrik Græsvik på samme sted en billedutstilling i forbindelse med bokutgivelsen.

Fredrik Græsvik åpner utstillingen.

Her sees tilskuerne til åpningsutstillingen.

Kay til venstre på bildet.

Jeg velger å vise et av de ca 160 bildene i boka, av en 88 år gammel kvinne som har bodd i Shatila fra 1953.

Som sagt, boka er utgitt i et samarbeide mellom fotografen Kay Berg og Norsk Folkehjelp og inntektene fra boka skal, i sin helhet gå til hjelp til de palestinske flyktningene. Her har man, i tillegg til å få en flott og gripende bok også anledning til å støtte et hardt prøvet folk.
Ha en fin søndag…

I kva for ein samanheng, spør du kanskje. Jau byens sitt kjære fotballag ser ut til å seia takk for seg i den øvste divisjonen. Brann Stadion, som skulle vera fotballaget sin vinnarbastion har dette året vore det stikk motsette. 10 – ti – tapte kampar på heimebana, og føtene langt nede i hengemyra (1. divisjon).

Google.

Årsaka til hengemyrtilværet.
Ja, det er sikkert fleire, men ein innleigd svenske med gullambisjonar må ta sin store del av misæren. Eg skreiv om det allereie på seinvåren, etter dei 5 – 6 første tapa at spelestil og formasjonar ikkje var i samsvar med det spelemateriellet trenaren hadde til disposisjon.
Tversoverspel framfor eigen 16-meter gjer ikkje susen når spelarane ikkje greier å halda på ballen. Uforståelege lagoppstillingar, innbyte under kamp og og merkjelege taktiske disposisjonar har ikkje nett gjeve meg og mange med meg tiltru til lagleiinga.

Spelarane har gjort så godt dei maktar, og dei er gode nok til å vinna kampar, men då må dei brukast på ein slik måte at dei får ut det beste i seg. Kva meining er det til dømes i at ein islandsk landskampspelar som er høgreback vert sett opp på venstresida når han for ein gongs skuld får spela kamp?

Nei, dette innlegget vart visst for dei spesielt interesserte og lokale, så eg får gje meg no. Eg vil berre seia til slutt at eg trur at det ville vera det beste for laget om svensken får returbilett etter sesongslutt, og at nye krefter får ta tak neste år om så gale skulle henda at Brann rykkjer ned ein divisjon. Spelarane vonar eg at laget får behalda.

Ha ein god bloggdag.

Det ble en gang på 1950-tallet plantet i en hage ute i Øygarden. Det var egentlig en blodbøk, innpodet i en vanlig bøk. Etter få år tok naturen overhånd, moderbøken kvittet seg med blodbøkdelen og ble etterhvert et gedigent tuntre.
Ja, det ble så gedigent at det tok lyset fra eiendommen og fylte takrennene flere ganger hver høst med sin løvprakt.
Gubben og frua innsåg da etterhvert at noe måtte gjøres,og dette noe ble å fjerne treet. Ingen lett avgjørelse,men likevel nødvendig.
 Men det er ikke så enkelt å få ned såpass store trær nær hus og hage, men så er vi heldige å ha en god nabo, Ivar, som behersker trefellingskunsten, og han la ned treet slik vi ønsket.

…og snart kunne vi konstatere at vårt gamle tuntre nå etterhvert ble konvertert til fyringsved.
Litt vemodig, men likevel godt å få jobben gjort.

Ha en fin dag, kjære lesere…
 

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Google.

Dette er ei sott som er ute av kontroll, det ser me tydeleg, men kva gjer me, og kva kan me gjera ?

Skremande.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

No er det viktig å være seriøs.
Ein dødeleg virus har rive seg fri.
Ei verd står i ferd med å verta nervøs;
ingen veit kor farleg det kan bli.

Sjukdomen fører oftast til død.
Smittefåre tykkjes ute av kontroll.
Heile samfunn er i smittenød,
og livet der går i redsle og moll.

Ebola har råka den fattige verda,
med lite og dårleg støtteapparat.
Lite ressursar har dei på herda,
og verda si støtte står seint parat.

Kvar er Dei sameinte nasjonar?
Dei har vondt for å koma i gong.
Der går tida med planar og diskusjonar
medan sotten spreier seg utan pardong.

Korleis kan eg hjelpe, spør du deg gjerne.
Jau, me har friviljuge organisasjonar.
Der kan me utgjera ei støttekjerne,
gje dei litt av våre overskotsporsjonar.
12.10.2014.M-m.

Du kan vera med å gje ein liten skjerv til arbeidet med å få sjukdomen under kontroll.
Til dømes kan du heilt enkelt senda ein SMS til Røde kors.
Til.: 2272
I tekstfeltet.: EBOLA
Då renn det kr 200,- fra deg og til hjelpearbeidet.

Ha ein god dag.