I dette litt spesielle året ble det litt nødvendig å komme seg bort noen dager, og når sydenferien gikk fløyten ble det ekstra viktig å finne et alternativ.
Hva skulle gamlegubben finne på å invitere frua med på? Jo, en kort tur i regionen ble løsningen. Så var det bare å finne en sprekk i skydekket slik at vi kunne komme oss tørrskodd fra bilen til overnattingsstedet – og det fant vi, i forrige uke..
Geilo ble da valgt som første overnatting, og hotellplass ble behørig bestilt. Kofferten ble pakket , men akk – så ringte telefonen. Det var vårt hotell som meddelte at de var overbooket, men de tilbød et alternativt hotell for overnatting.
Men før vi entret Harangervidda måtte bilen lades for kraftprøven over fjellet. og en hurtiglading i Eidfjord gjorde susen. En slik tre-kvarters pause for beinstrekk og en kopp kaffe passet oss godt – og turen over fjellet ble en behagelig måte å oppleve norske fjell og vidder.
Geilo bød på sol, og fint vær da vi kom fram, så litt av ettermiddagen ble benyttet til en tur i nærområdet.
Et lite apropos for oss med El-bil var at BARDØLA Hotell bød på rimelig lading og neste morgen va ekvipasjen klar for nye 250 km.
Blåturen gikk videre ned til Sogn og Stalheim neste dag i fint sommervær. Men årets sommer hadde ikke klart å ta knekken på snøen i fjellet så overgangen Hol – Aurland bød på snø helt inntil veien. Nede i Flåm savnet man cruisetrafikken, men full campingplass og mange norske ferierende kompenserte antakelig for litt av turistmangelen. Det var i alle fall vanskelig å finne sitteplasser på de lokale kafeene. Vi hørte forresten låten av noen dansker som hadde våget seg nordover til oss. Veien videre gikk via Gudvangen og vikinglandsbyen til Stalheim hotell. Her fikk vi et rom med helt spektakulær utsikt nedover dalen, og bilde over viser utsikten fra hotellet. Ikke rart at Per Sivle som vokste opp i området her ble en dikter, selv om det også hadde sammenheng med hans vanskelige oppvekst.
Hotell og utsikt var det ikke noe å klage på, og
..frokosten holdt absolutt god standard. Nå var forrresten buffeten gjenåpnet etter koronarestriksjonene, og utvalget der var rikholdig. Det går nok ikke fram av gubbens tallerken, men frokosten er heller ikke han hovemåltid.
Etter frokosten grugnet det til på himmelen og vindusviskerne fikk seg en intens “tørn” på veien hjem.
MEN er liten break fra koronahverdagen hadde disse to blåturdagene gitt oss to gamle – og takk for det.
Fortsatt god sommer til mine bloggkontakter.
…kan det kanskje være på sin plass å tenke på den fantastiske måneden vi har lagt bak oss her vest med sol og fint hver dag. Ja, så fint at brannfare har ført til grillforbud og kjøpesentra som “brenner” inne med alle grilltilbudene sine. Nå har så Vårherre overtatt grillforbudet, for den som i dag fristes til å fyre opp grillen ute må enten ha tatt for mye Møllers tran eller blitt slått i hodet av en altfor intens grillabstinens.
Vel, summa summarum trengte vi nok dette regnet for å holde liv i eng og planter, og ikke minst for å redusere den store brannfaren tørken førte med seg.
Gubben tilbragte en uke nede i palmeland, og i dag kunne det være opportunt å mimre litt mens regnet og vinden trommer mot ruta. Uka på Mallorca var bra den, men det var ikke den store varmen der, og hjemmetemperaturen var nok mye av tiden høyere enn der vi nytte paraplydrinken.
På vei langs strandpromenaden passerte vi stadig slike sandkunstverk, og her er det en drake som ligger “fanget”. Jeg ble forresten fortalt at sanden på Alcudiastranden egner seg spesielt godt til produksjon av slike kunstverk. Det at menge turister passerer dem til og fra gamlebyen er sikkert heller ingen ulempe for kunstnerne.
Denne kvelden falt middagsvalget på grillspyd. Får håpe at disse spydene bare er brukt til grillformål. Forresten skal sies at middagen smakte helt fortreffelig.
På veien hjem til hotellet fristet dette solnedgangsbildet.
…og stranda ligger øde og tom etter en hektisk strand – og – badedag.
Men vi skal ikke glemme hva som møtte oss da vi kom hjem. Den gamle rhododendroen sto i tilnærmet full blomst.
at det vert for mykje mas om turer me er på, men kanhende dei då gløymer at nokre ord om turen på blogg eller FB kan vera ei grei erstatning for postkortet me tidlegare sende slekt og vener. I det minste kjem turinformasjonen fram medan me framleis ferierer, ikkje 14 dagar etter at me var heimkomne, slik postkortet av og til gjorde – om det då i det heile teke kom fram. Jaja, nok om det.
Er du i “syden” er det vel sol og sand som er målet – i alle fall ei solfylt sandstrand.
Under mottoet: Spor i sand.:
Slike fine bilder lager bølgene i denne lavasanden noen steder.
Andre steder setter vi selv våre spor i sanden.
Eller lokale kunstnere setter sine egne spor med sand som råmateriele.
En bil trenger man når man skal bevege seg litt rundt på Lanzaeote.
…og da er ikke en Opel Mokka noe dårlig valg.
Må jo markere hvor man har vært….
…og hva man spiste på turen. Dette fiskemåltidet med kanariske poteter til var nok en høydare.
Etter en sushi bestilte vi is innbakt i en pannekake…
…slik ble den retten behandlet, men den smakte godt da ildhavet hadde lagt seg.
Litt jul får en vel unne seg også…
…og da er vel juletreet et must, for ikke å si alt som måtte befinne seg under det.
…Her stå to julenisser med en nyskjerrig Rudolf som tilskuer.
Julekrybben hører også med.
…og enda en nisse, men nå er det nok jul for denne gang.
Jeg avslutter med en vakker Oleander.
Flotte blomster, ikke sant.
Cesar Manrique var en viktig person for Lanzarote, kunstner, arkitekt og samfunnsbygger. Han var en drivende kraft mht utforming av bygningsmiljøene. Han fikk bl a gjennomført at ingen bygninger skal være over 4 etg. Mange av rundkjøringene på Lanzarote er prydet med Manriques, til dels fargerike kunstverk, og her er ett av dem.
Dette fikk ikke Manrique satt regler for og disse kjerlighetserklæringene finnes i tusentall, på benker, på rekkverk og over alt. Ikke akkurat noen forskjønnelse for strandpromenadene. Jeg lurer vel egentlig på hvor mange som egentlig kunne kommet tilbake og nedmontert sine kjærlighetslås etter at sommerens hetetokter har kjølnet
Strand og sandkunstneren har også vært i aksjon.,
Noen planter greier å blomstre uten at det finnes et eneste blad på greinene. Dette er visst kalt en trillingblomst.
Gubben måtte ha en pust i bakken etter en laaang tur på strandpromenaden. Hjemveien var like laaaaang, kan han forsikre.
Med en god entrecote om kvelden reddet han dagen.
Deet ble et heller kort innlegg, men problemer med det tekniske utstyret får ta skylden for det.
Eg får avslutte Ålesundsbesøket med ennå et bilder av en av oterene i Atlanterhavsparken.
Oteren er et flott dyr, men den har en stygg tendens til å stjele fiske fra merdene, og det liker vi ikke..
Vel, turen til Molde gikk ganske kvikt, godt en times kjøring, og så tre kvarter med ferje, og vipps – var vi i Molde sentrum i strålende solskinn.
Vi tok inn på Aleksandra hotell og fikk et fliott rom med utsikt over fjorden.
Utsikten fra terrassen var helt perfekt…
…det var også sensommersola som kunne nytes i fulle drag.
Aktiviteten var stort sett en rusletur i gatene i det flotte været avbrutt av en softispause – Faktisk sommerens første, og antakelig siste softis.
Vi må bare konstatere at Molde er en vakker og oversiktelig by, den dagen med musikalske gateaktiviteter.
Men, uten mat og drikke etc. Valget falt på Amalie, en flott restaurant like i nærheten av hotellet.
Et flott sted, men vi var der så tidlig på kvelden at der var relativt lite gjester.
I dag valgte vi en klippfiskrett med bacon og smakfull rotstappe til. Dette smakte fortreffelig.
Tilbake på hotellterrassen la hurtigruta til rett nedenfor oss. Dette ble det siste bildet fra turen. Dagen etter reiste vi hjem via Åndalsnes, Trollstigen og Jølster.
Det ble en kort, hektisk, men en flott tur for to pensjonister.
Hva gjør man når temperaturen når de store høyder for en litt vinter og vårfrossen “nording”. Jo, man setter seg først ned og tenker over dagens gjenvordigheter. Og sannelig min hatt så ringte de fra resepsjonen og fortalte at en nabo hadde levert inn lommeboka jeg fikk frastjålet i forgårs. Joda, det var mi lommebok med kredittkort og taxiregninger, men uten Euroene som låg i den da den forsvant. Vel, noe kom da tilbake, i tillegg til Visa-kortet, nemlig kobberslantene som låg i lommeboka da den forsvant. Tyvene var nok godt fornøyd med papiret.
Ellers må jeg rose Apollos representant her på Alcudia. Hun assisterte med politianmeldelse og skjemautfylling, noe som stort sett foregikk telefonisk. Uten den hjelpen hadde jeg nok vært temmelig “lost.
…men uten mat og drikke, spesielt det siste en tropekveld med 30 grader, duger i alle fall ikke denne gubben. I kveld skulle maten i alle fall være kald, og hva passet da bedre enn en Gazpachosuppe, en kald krydret tomatsuppe, visstnok av portugisisk opprinnelse.
Suppa var kald, kremet, og passe krydret så den gikk ned på høykant.
Så var det desserten, og det måtte selvsagt bli en slags jordbæris med friske jordbær og frem på. Riktig noe for gubben og frua. Spanjolene kan dette med is.
Hjemturen til hotellet g8ikk langs samme strandpromenade hvor lommetjuvene slo til,,,men i dag kunne vi nyte
kunstverkene formet i sanden.
Konklusjon på dagen, mye sol og i overkant mye varme for gubben (air-condition reddet situasjonen), en lun spasertur langs strandpromenaden, og en akkurat passe middag, varmen tatt i betraktning…Dagen ble flott den…
En tur på stranda i dag der hadde vært sandslottbyggere i nattens løp.
Det er ikke alle bygningsfolkene som er så avansert at de tar betaling for kunstveriket. Dette var et gratiskunstverk, og det bærer kanskje preg av det, eller?
Så over til et helt annet tema nå om dagen, nemlig redningstjeneste og helsevesen.
Tutler man seg for langt ut på “bayen” her er redningsvesenet på pletten med fallskjerm, og pytt – er du løftet på land.
Gubben slipper antakelig slike redningsaksjoner da han forrige dagen hadde et ublidt møte med en dørkarm i leiligheten. Det var armen det gikk ut over, og takket være rik tilgang på blodfortynnende midler i den daglige medisineringen fløt blodet i rikt monn. Her hjalp ikke et lite ferieplaster, men hva gjør man når krisen inntrer?
Jo, et truseinnlegg ble redningen, og det skal sies at gubben vakte en viss humoristisk oppsikt blant personellet på det lokale apoteket da han presenterte
armen med innpakningen som totalt besto av innlegget i tillegg til en kvart rull dopapir. Blodstrømmen tolmet seg, og det var det vesentlige.
Gubben skal spare leserne for innleggs og sårbilder, men slik fremtoner armen etter at det lokale helsevesenet hadde blitt redningen. Det må sies at her var det ingen ventetider på fastlege., i venterom etc. Man kom til med en gang, og etter ti minutter var såret desinfisert, medisinert og bandasjert.
Så gjenstår bare å erfare hva reiseforsikringen sier om behandlingen. For egen del vil jeg si at den var meget bra, og uhellet har ikke satt stor demper på oppholdet her på Alcudia.
Etter en rolig dag på bloggfronten i går får vi ta et lite resyme nå. Været er akkurat slik vi vil ha det i syden, solskinn og 23 – 26 grader om dagen, kjølig om natta, og slik bør det også være.
Ettersom ingen av oss to er utpregede standmennesker liker vi å farte litt rundt og se oss om.
En gild doning å se på, men konservative gubber liker best hesten som står på stallen hjemme…For all del, Opelen fungerte fint den.
Mang slag skulpturer ser man stadig vekk på veiene og i gatekryss her. Denne fant vi utenfor et såkalt Alohe Vera museum, som viste seg å være et utsalgssted for diverse A V produkter, men det var OK det for da fikk Euroene våre bein å gå på.
Onsdagen er markedsdag på Marina Rubicon, og da ble gubben, ikke helt uvillig, lurt ut i det ukjente. Shortsen er på plass som man kan se.
Utvalget av rariteter man ikke trenger er stort og variert.
Om dette er forsinkede julekuler eller påskepynt vites ikke.
Her prøves en heldekkende solhatt. Det ble en stilig, etter fruens utsagn genser, på et senere tidspunkt…Genser er vel å ta litt i, jeg ville heller kalle plagget en snurpenotliknende sak, men den var ok – det skal hun ha.
Joda, her var livlig aktivitet langs salgsbodene.
Selger og kjøper ser ut til å bli enige her.
Dette fanget gubbens øyne mer enn salgsbodene.
Alt har en ende, og det har heldigvis også markedsvandringen. Nå går det raka vegen til forfriskninger.
Denne var både fortjent, og den smakte…
…sammen med den obligatoriske omeletten som vi alltid avslutter markedesdagen her på Marina Rubicon med…
…en ukes tur til Lanzarote – litt lang flytur, men hva gjør man ikke for en forventet uke i solen. Ja, og så er det pensjonistens privilegium å kunne reise når tilbudene dukker opp…
Det er nesten et rituale, men den første kvelden her nede besøker vi alltid favorittrestauranten Sirocco, og menyen er grillet sjøtunge med en god kopp cortado etterpå.
Gubben er på plass og…
…straks er sjøtunga på bordet. Jeg kan bekrefte at dette smakte.
Måtte også få med et bevis på at en er i varmere strøk…
…på Mjøsa. Det var eit av hovudmåla med turen vår, men før me kom så langt var me innom Balestrand og Vågå…
…Og Kviknes hotell i Balestrand byr på mykje kunst og antikvitetar…Den gamle gubben i sofaen inngår ikkje i antikvitetssamlinga til hotellet..
Her rann mykje vatn ned frå fjella inne i Sognefjorden, og skodda kledde fjelltoppane.
På Vågå hotell hadde dei ein underleg kombinasjon av fasilitetane som eg laut foreviga. Kanskje langtrukne møter kunne varta kortare i slike omgjevningar. Jaja…
Gjøvik ynskte oss velkommen med sol og klår himmel. Godt for oss vasstrukne vestlendingar å verta oppturka no etter seks veker med regn og nedbørsrekordar.
Strand hotell hadde senga klar, men middagsluren vart brått avslutta av ein brannalarm som fekk gamlingane raskt ut or kvitlane. Alarmen var falsk.
Eit av måla for blåturen vår var ein tur med Skibladner, og…
…han låg der og venta på oss.
…ved ein blomepryda kai…
Så bar det ut på Mjøsa i sol og stille.
Gubben fann seg fort ein fin plass på soldekket kor han kunne nyta breie bygder og store gardar rundt sjøen.
Kyrkja på Næs fekk han sjølvsagt også med seg…
…før me la til kai ved Hamar…
…Der frå gjekk turen oppatt til Gjøvik, og me sette straks turen attende til Vestlandet.
Turen heim tok seks og ein halv time og eg får skriva slik me skreiv i skulestilane våre på barneskulen. Det hadde vore ein gild tur…
Ein refleksjon må eg likevel setja ned på papiret. Frå me krossa Sognefjorden på veg ut til me passerte Voss på heimvegen trur eg at me passerte ein bomstasjon, medan me frå Voss og heim passerte heile fem stykk, og kor trur de me køyrde på vegar med mest gul midtstripe?
God helg!
