Oktoberhymne 2016

Denne månaden har vore hektisk med hushandlar, flytting osv osv…Det har difor vorte lite tid til å fylgja med kva som hender rundt gubben. De veit, dette med alder, to tankar i hovudet samstundes og tid til å bruka dei få tankane som sviv ein er stort sett forbehalde politikarane våre. Ein gamal gubbe får fordela tankeressursane så godt han kan, og det er ikkje alltid rare greiene.
Ho Trine greidde i alle høve å få stengd flyplassen på Rygge, og med det markert starten på “det grøne skiftet”. Skit i dei 5 – 600 arbeidsplassane som rauk med i same skiftet…No får me berre venta på nye glupe budsjettinnfall avla av nattevaking og koffeinrus når budsjettet no skal snikrast saman.

Google.
Ja, så har vesle Færøyane teke oss att på den internasjonale rankinglista over verdas forballag. Det bør vel snart vera på tid å få tak i trenaren til dette vesle landet.
Elles registrerer eg at Sponheimen tykkjer at fylkesmannombodet vert for stusseleg til tider, så no vil ha visst utvida styringsområdet sitt. Måtte gud forby!
Forresten var det visst berre Sogn og Fjordane han ville ha tak i. Siddisane våga han seg visst ikkje på…For å bruka hans eigne ord.: Han hadde vel ikkje ballar til å gje seg i kast med dei…
Måtte november by på meir morro…

Oktober 2016.

Cecilie har vore i ringen att
i landet si største stove.
Tre minuttar, og  motstandaren datt,
og det var ikkje nett for å sove.
Ministrar bivåna den korte seansen
då Cecilie tok i mot sigerskransen.

Har de høyrt om det grøne skiftet,
politikkens nye moteord.
Då Erna og Siv ein budsjettflik «lyfte»
kom lite avgifter på deira bord.
Rasmus han rista på okslene sine,
ynskte  regjeringa gjekk på ei mine.

Så greidde me det som ikkje skal gå an.
nokre fotballkampar må, og skal me vinna.
Men tapet kom mot Azerbadjan,
og årsaka var såre enkel å finna.
Når bana er elendig og domaren likeså
lyt stjernelaget tapa, det lyt me forstå.

Høgmo skal ha vår store takk.
Han har gjort øya i vest betre enn oss.
30 landskampar, og laget vårt ligg brakk
me ramlar ned listene som ein foss.
Nei, no lyt fotballforbundet på banen
og innlemma færøytrenaren i trenarklanen.

Nei Sponheim, du skal ikkje få fred.
Du er ein kar som tek rikeleg med plass.
No vil du leggja sognefylkesmannen ned,
men då går vel vestlandsregionen i dass.
Du føl vel opp Sverdrup sitt gamle befal.:
«All makt i denne sal»!

Oktoberhymnet vart heller kort,
det vart for travelt for gubben.
Pakking og flytting tok dagane fort
så hymnet vart berre korte stubben.
Men den får du ta, avgiftskåte Trine,
Rygge tapte dei 500 arbeidsplassane sine.
31.10.2016.M-m.

 

Det skjer da noe…

Når vi skal flytte vil antakelig noen (oss i alle fall) oppleve at man, fra et velregulert liv i sin gode stol og i sitt trygge miljø må pakke livet ned i kasser en periode. O du store fader hvor mange kasser som skal til for å pakke ned 40 – 50 år av livet. I tillegg kan antakelig alt vi kastet ifm flyttingen ha gitt fjernvarme til halve Bergen en ukes tid. Til tross for nitid merking og sortering opplever en i pakkeperioden panikken med spørsmålet.: Hva er hvor?
Er det rart at gubben ser oppgitt ut midt i pakkekaoset.


Når det så kommer til møbleringen finner man snart ut at mange av de “antikke” møblene en har slett ikke passer inn i en mindre og moderne leilighet, og da er veien til møbelhandleren kort. Men, akk-o-ve, leveringstidene er lange og pappkasssetilværelsen likeså. Omsider, etter fjorten dager begynner ting å skje, og livet kan begynne å ta form igjen. Ut av pappkassene kommer kopper, kar, bøker, pyntegjenstander og utallige “kjekt-å ha-gjenstander”. Til og med våger gubben seg ut av kassen sin.
Etter å ha levd med TV på Wi-Fi-PC-en i fjorten dager ble dagsrevyen på 55-tommeren en ny opplevelse, og når kvelden attpåtil ble kronet med en semifinale i fotballcupen kunne gubben gå til sengs med et smil om munnen.


Som sagt, livet kryper smått om senn ut av flyttekassene, og det seg ut til at vi etterhvert oppnår formålet med flyttingen.: Et enklere liv…

Ein tanke ved morgonkaffien…


Google.

Merkjesteinar.

Føl du dei største
og
kjende merkjesteinane,
eller er du oppteken
av
å merkje opp din eigen sti?
24.10.2016.M-m.
 

Så sitter…

…jeg her i vår nye stue og kikker ut mot høstfargene i nabolaget.

Kveldsola lyser opp omgivelsene og det lille vannet i bakgrunnen har ikke en eneste krusning.

Høstfargene gjør etterhvert sitt inntog, så vi får la roen sige inn over oss, selv om det fremdeles finnes noen kasser fulle av flyttegods, men de skal nok bli tømt med tid og stunder.
Ha en fin høstdag.

Så sit me der…

i dopingklisteret saman med store delar av langrennsverda.

Google. Eit bilete eg aldri trudde at eg skulle få sjå.

Og eg som trudde (eller kanskje vona) at norske utøvarar og støtteressurser skulle kunne vera gode eksempel på at ein skal kunna greia å hevda seg i idrotten utan hjelp av kjemikaliar!
Fyrst syner det seg at ein stor del av langrennseliten plagest med astma og tek astamamedisin både på lovleg og ulovleg vis. På toppen av dette er det også, i den norske langrennseliten gjort prøving med same medisinen på friske utøvarar. Me er i ei gråsone seier nokon. Nei, dette er, etter mi meinig over gråsona og langt på veg inn i dopverda.
Så kjem sjokket over alle sjokk. Gromjenta Therese Johaug må grinande vedgå for heile skiverda at ho har fått i seg stoff som står på forbodslista. Ho har fått ein salve som skal lekja såre lepper. Trass i at innpakninga har klårt varsel om at salven er dop vert det smurd på, og vips – Therese er teken i doping.
No ventar det henne ein uviss dom som i verste fall kan øydeleggja karriera hennar.
Me vil så gjerne tru at Therese snakkar sant når ho seier at ho spurde lekjaren som gav henne salven, og som bekrefta at denne var ufarleg. Me vil også så gjerne at “god tru”-prinsippet kunne gjelda her, og at det er støtteapparatet som lyt ta straffa for denne tabben. Men slik er det ikkje. Objektivt ansvar betyr at Therese sjølv har ansvar for medisinske vurderingar i førekant av eige medisininntak, så ho får sannsynlegvis ein dom.
Ein annan ting er at ho må rekna med å møta både vondord og negative haldningar i konkurransemiljøet når ho kjem attende, dersom ho gjer det då…
Kva så med dei som har ansvar for utøvarane – støtteapparatet? Det må då kvila eit tungt ansvar på dei som utviklar rutiner og system for at idrotten skal fungera etter lov og regelverk, eit system som påviseleg ikkje fungerer som det skal.
For meg vert det då litt for lettvint å seia, som dei gjer.: “Eg tek ansvar og vert sitjande”. For å reisa tillit til norsk langrennssport trur eg at omverda, både innalands og sørafor Sinsenkrossen bør få sjå nokre nye andlet til vinteren.
Eg vonar sjølvsagt også å få sjå Therese der om ein skal tru at ho handla i “god tro”, som det heiter…men ho har ein tung vei å gå.
La meg til sist seia at eg framleis trur at den norske langrennseliten består av kvinner og menn som har gode verdiar, og eg voner inderleg at dei greier å attreisa omdømet til den norskeskisporten som no har fått ein alvorleg knekk…

Utfordringen…

Flyttingen vår har tatt sin tid, og mine krefter, så det har blitt lite blogging i det siste. Imidlertid ble jeg utfordret til å skrive et lite rim om prosessen…Noen vers har kommet inn i PC-en. Ikke så spenstig kanskje, men det var det som ramla ned på tastaturet.

En lettere oppgitt gubbe bak kassene som gjenstår å rydde opp…Men, her er lys i tunellen…
Flyttesjau.

Gubben og gamla har lura og lura;
skulle dei flytta eller la det skura.
Klatre opp trappa med giktbrotne bein,
eller velje ein meir lettstelt heim.

Luretida tok både månader og år
og rygg og fot vart meir og meir sår.
Endeleg fann dei ein høveleg «kåk»,
og husfred vart brått til flyttebråk.

Utfordringar stod med eitt i kø;
frå hus til leilighet, eg vert sprø.
Halve livet laut veljast vekk,
til og med dobbeltsenga, gru og skrekk!

Eit nytt vidunder kom fort på plass
med fjernkontroll og supermadrass.
Her kan ein røra det meste av skrotten
berre med hjelp av tommeltotten.

På loftet hang eit tidlegare liv,
nedkrympa klede på eit stort stativ.
Underleg kor kleda skrumpar inn
når tida og magemålet forsvinn.

Banankassen er eit kjært instrument,
Kor mange vart fylte, eg var spent.
Jau, fleire og førti kom på lasset
til det nye familiepalasset.

Flyttedagen gjekk som ein leik,
men gubben var både stressa og bleik.
Ville konjakken overleva transporten
eller var han på vegen borte vorten.

Nei, fram kom både møblar og glas
og konjakkflaska gjekk ikkje i knas.
Så no sit me midt i eit kaotisk rot
med glaset i handa og stigande mot.
18.10.2016.M-m.

 

Endelig….

er vi så vidt i gang i våre nye omgivelser. Flyttingen fra et romslig rekkehus til en fire-roms leilighet er på mange måter fullbragt. Prosessen med å  finne best mulig plass til vårt tidligere liv i vårt nye hjem har vært utfordrende, for å si der forsiktig. Hvor mange tilhengerlass som har gått til miljøstasjonen tør en nesten ikke tenke på.
MEN, vi har satset på et enklere liv nå og det skal det bli. Kjøre bilen inn i garasjen og ta heisen opp til inngangsdøren – joda det fungerer fint. Det vil nok ta sin tid å komme helt i orden, men vi er godt i gang – og tid har pensjonister nok av.
Noen bilder fra selve flyttedagen fikk jeg da husket på.

Her har vi testet den minimalistiske stilen på overtakelsesdagen. Dette er halvparten av stua.

Gubben sitter klar til å undertegne overtakelsespapirene…

…mens fruen lurer på hvordan kjøkkenet skal arrangeres.

Vi må først vise omgivelsene at leiligheten nå endelig lever.

I tillegg til flyttebyrået fikk vi utmerket hjelp av barn og barnebarn.

Som man ser følte gubben seg litt satt ut blant alle flyttekassene (40-50 i tallet), men…

…om ettermiddagen begynte det å ordne seg rundt oss selv om belysningen ble en utfordring den første kvelden for i dag er alle stikkkontakter jordede og våre støpsel passet nok ikke inn i dette moderne miljøet. Men det var kanskje like greitt, for etter en hard flyttedag var vi tidlig modne for “Ole Lukkøye”.

I dag…

..let eg rimet mitt tilkjennegje at me bør kanskje vera litt meir varsam med kva me digitaliserer og legg ut på nettet, for me kan lett erfara det same som tidlegare president Nixon gjorde då han laut gå av som president. Han laut sanna ordet .: “Evig eies kun det tapte (teipte)!”
Elles skal ein gamal gubbe ikkje bry seg så mykje om kva folk gjer med liva sine, men moderasjon og omtanke kan vera stikkord..

Google

Botoxfylte lepper,
silikonsprengt pupp.
Livets salt og pepper
for utstillingskåt snupp.

Brunmalet hud,
åletrange jeans.
Fristende skrud,
det meste må syn?s.

Shopping er gøy,
la pengene flakse.
Nytt pyntetøy
lokker den unge kakse.

Skal du lage unge,
få det inn i bloggen.
La fremdriften runge
vis oss hele loggen.

Lykkes så prosessen
en unge blir resultatet.
På med babydressen
start babybloggepratet.

Kjære utadvendte blogger,
tenk over hva du gjør.
Alt hva du logger
vil følge til du dør.
13.09.2016.M-m.

Mange måter å eksponere seg på. Denne var jo litt artig.

Googole
Ha en fin dag…