Charterivan…

Jeg får dessverre ennå ikke skrevet kommentarer til dere. I det hele tatt oppfører bloggen seg litt underlig her nede i «varmen», men det gjør kanskje gubben også. Håper på bedring når vi kommer hjem igjen.
Ellers kan jeg skjønne det om dere lurer på hvorfor jeg blandet sandediktet «Kallen og katten» inn i skribleriene mine. Jo, jeg tenkte litt på det diktet da jeg såg hvordan Ivan fortvilt prøvde å berge hatten i viunden.
Jaja, dere får ellers ta poesien som den er.

Google

Ivan på chartertur.

No må du koma deg ut or din stol
var bodskapen kjerringa kom med ein dag.
Eg er lei alt regnet, eg vil ha litt sol,
og eg tykkjer at familien kan reisa i lag.

Bilettar vart tinga hjå turspesialisten.
Gubben betalte, og turen var i boks.
Tre veker etter for charterturisten
bort frå regnvær, og turgleda voks.

På flyplassen var den vanlege sjekken
og gubben laut løyse beltereima.
Men han var visst open, buksesmekken
så buksa hamna nede ved beina.

Kjerringa rømde staden som ei kule
Ho ville ikkje kjenna den stakkars kallen.
Men skamma let seg ikkje «skjule»
for buksa var allereide fallen.

«Steinrøysa» kvarv i regn og storm
og snart sat dei oppe i 30.000 fot.
Dei nippa til glaset i stigande form,
og gløymt var uveret dei «forlot».

På siste sete vert ein vitne til mangt
utan at det forundra gubben.
Eit par for inn på toalettet som var trangt
ute etter medlemsskap i 10.000-meter klubben?

Korleis det gjekk, og om dei nådde målet
skal me ikkje bry oss mykje om.
Men jaggu skal det litt ved på bålet
og akrobatikk på slike tronge rom.

Eg mintes visa om kallen og katten
langt oppe på ein vindfull topp.
Der tok vindkasta feriehatten,
og cruiseivan fanga han med lystige hopp.

Kjerringa hans tykte det var ovleg løye
då hatten hans Ivan reiv seg laus.
Men Ivan fanga han med ei ablegøye
til ålmenn og stor applaus.

Jau, ferien starta sanneleg flott
med buksefall og hatteakrobatikk.
Kanskje mel lyt skjerpa oss ekstra godt
om me skal unngå meir komikk.
24.11.2015.M.m.

Omar Sharif…

…fikk i sin tid anlagt et fantasihjem dels i fjellhuler og dels på utsiden av et vulkansk “massiv” i landsbyen Nazareth her på Lanzarote. Kort fortalt greidde han etter kort tid å spille hele eiendommen fra seg i en bridgeturnering…Nå er stedet museum og en liten reswtaurant.
Hvem Omar Sharif var ? Spør kvinnelige bloggere over førti!!
Stedet er imidlertid, med eller uten Omar, vel verd å besøke om dere er på disse kanter…

Utsikt mot restauranten, eller Sharifs gjestestue, vil jeg tro…

Her er utsikten fra den samme gjestestuen mot fjellsiden hvor det meste av leiligheten er plassert. Utrolig konstruksjon.

Litt av Hagen/parken,

Gubben poserer ute ved dammen i parken.


Oppe fra et av rommene i fjellsiden,

En slags skulptur. Her var en del av liknende.

Et nytt bilde inn mot fjellanlegget.
Jeg føler ikke at jeg fikk fram det stedet har å framvise, men om dere er på Lanzarote noen gang er stedet vel verd et besøk 

Ikke alt fungerer…

…som det skal her nede. Vanligvis bruker jeg å gi tilbakemelding på kommentarer som kommer inn på min blogg. Det prøver jeg også å gjøre her, men det ser ikke ut til at mine kommentarer kommer gjennom. Det er altså ikke slik at paraplydrinkene blokkerer for korrekte anslag på tastaturet, tror jeg i det minste.
Susen og dusen vi lever i, er for tiden sterk palmesus pga friske vindkast ispedd noen sporadiske regnbyger, men det pleier å roe seg fort her nede, så shortsen er påmontert allerede.
Dette ble bare noen forklarende ord om hvorfor dere ikke får tilsvar på kommentarer dere sender…

Ein feriebetraktning…


Google

Ferie og Fritid?

Ein feriestad vil alle ha,
kor ein kan kjenna deg nøgd, fri og glad.
Sume likar fjellet med snø og sol,
andre paraplydrink og liggjestol.
Mange elskar bading, sjø og båt.
Andre som katten, vil ikkje bli våt.
Nokon trivs best oppe i skya,
langt borte frå brautande by?a.
Klatring i fjell er også feriesport,
mange vil berre gøyma seg litt bort.
Litt borte frå kavet og kjaset,
borte frå stobystresset og kjaset.
Fri seg frå den moderne fartsfylte verda,
vera seg sjølv på ferieferda.
Få tid til ei stund for seg og sine,
utan å måtta fylgja alle dei hine.
Heilt enkelt, berre gjera det ein vil,
og nyta dagen, og at ein er til.
21.11.2015.M-m.

Det tynnes…

i rekkene av aktive bloggvenner. Kanskje spesielt det siste halvåret har endel falt fra uten at det har kommet så mange nye til. Selv er jeg nok ikke like aktiv som før, noe som delvis kan skyldes lavere aktivitet rundt meg. Så er det også slik at en bør ha noe å skrive om som føles greitt å meddele andre, og høsten (i alle fall den mørkeste) er jo ikke den mest hendelsesrike.

Forresten, denne høsten har utgjort et brutalt unntak ettersom den Islamske Staten (IS) stadig utmerker seg med brutale og groteske angrep på sakesløse mennesker både i sitt eget nærmiljø og i verden forøvrig. En kan bare nevne Beirut, Russisk fly, Paris, gisselmishandling og drap. De skaper sikkert en tiltenkt frykt i en verden de hevder å ville erobre etter at alle vantro er nedslaktet.

Hva gjør verden for å nedkjempe denne terrororganisasjonen. Jo, vi bomber og bomber, men treffer vi målene, nemlig kjernen til organisasjen. Ikke vet jeg. Men det kan nå se ut for at verden rundt IS nå etterhvert ser ut til å finne sammen i bekjempingsforsøkene, og det kan være et positivt signal.

Professor Thomas Hylland Eriksen heller litt kaldt vann i blodet vårt med utsagn som “Kampen mot terror kan produsere mer terrorisme, ikke mindre”. Sitatet er nok tatt ut av en sammenheng, men skal vi sitte stille og la den øvrige verden forvitre i terrorens vold? Vi har nok gjort, og vil nok fortsette å gjøre tabber underveis i terrorbekjempelsen, men vi må prøve, ellers risikerer vi at verdensuret skrus over tusen år tilbake til de første kalifater og sharialover reinnføres.

Nei, dette ble vel en pessimistisk start på bloggdagen. Likevel tror jeg på at våre samfunnsstrukturer og at vår vilje til å se framover vil gi oss og våre politikere i den frie verden samhold, vilje og kraft til å ta ut de destruktive mørkekreftene vi utsettes for i disse dager.

I går, da IS-kreftene igjen viste sine muskler ble penn og papir brukt til nedenforstående betraktninger…


Kvar fôr inspirasjonen.

Kva kan ein gjera når inspirasjonen er vekk,
då nyttar korkje PC,  penn eller blekk.
Ein greier ikkje vri fram eit einaste ord.
Ein stirrer ned på eit blankt skrivebord.

Medan verda går sin konfliktfylte gong
og franskmenn syng sin såre syrgjesong,
sit gubben her makteslaus og sint
og undres kvifor nokon hatar så blindt.

Er det vår velstand, eller er det religionen
som avlar denne avsindige situasjonen.
Er vesten og velstand eit trugsmål for verda
som sender ungdom ut på mordarferda?

Lite veit eg, og lite veit politikken
korleis ein kan stogga terrortrafikken.
Hat og fanatisme kan møtast med makt.
Vesten må?kje sitja som passivt slakt.

Samstundes lyt ein gje ungdommen von
om framtid og demokratisk organisasjon.
Ufred i fanatismens og religionens namn
leider ikkje båt mot ei fredeleg hamn.

Så sit eg her og stirrer på skrivebordsplata
og undrest, korleis stoggar ein hatet i kalifata.
Å kjenne maktesløyse er ein vond situasjon.
Den knekkjer framdrift og inspirasjon.
17.11.2015.M-m.

Da Capo…

Når eg ser ut glaset og samstundes tenkjer på året som snart ebbar ut, tenkjer eg at det kan høva å republisera eit rim eg skreiv i 2011. Som de vil sjå er ikkje dei klimamessige endringane så store. Ja sett bort frå vårfrosten i 2011 då.
Så attende til det eg ser gjennom glaset i dag, det kan samanfattast i tre ord.: Vind, regn, skodde. Då er det godt å vera pensjonist og sleppa å tenkja på å gå utom døra, samstundes som ein kan gle seg til 14 dagar i sol og varme.

Veråret 2011.

Dette året har bydd oss så mykje,
men mest av alt, uroleg ver.
Er verlaget no styrt av han Tykje,
og har han i år vore sur og sær?

Det starta med frost og snø.
Me baska lenge med kulde og is.
Ville det aldri spira på vår bø?
Skulle me ikke få kjenna vårleg bris?

Sumaren gjekk med regn og vind,
det surkla i klær og sko.
Me sakna dei ljose sumarsinn,
og sumarhabitten fekk ligga i ro.

Me ynskte oss så ein herleg haust,
med vakre fargar og måneljos.
Men stormane bles bort fast og laust,
og gav oss slett ingen førjulskos.

Me lyder til fredspriskonserten
i vår kveldsfreda stove.
kva glede gjev  underhaldningseksperten
når uværsgudane aldri vil sove.

For her flerrar lyna i eitt framfor glaset
og lufta er fylt av torebrak.
Sjølv katten skremest av uverskalaset,
og alle er glad dei er under tak.

Men gå ikkje rundt som ein grå pessimist.
Gløym dette traurige året.
Sats på at neste års godversgnist
vil vara og varma. Du sler ut håret!
12.12.2011.M-m.

 

Kalifatet, hva er det…?

Etter fredagens grufulle hendelser i Paris, og ettersom IS (Den Islamske staten) har påtatt seg ansvaret for utgjerningene har jeg prøvd å finne litt ut av hva deres statsetablissement, Kalifatet står for. Ordet kalif står for etterfølger.
Det er sannelig ikke lett å finne konsistensen i kalifatene, men i de kildene jeg har vært borti ser det ut som om det første kalifatet ble etablert etter profeten Muhammeds død i 632. Han hadde ingen arvinger så det muslimske lederskapet ble da ivaretatt av kalifer fram til 936. Kalifatet skulle være arvelig, og kalifen rådde over det islamske riket.
Senere ble den religiøse delen av styresettet overtatt av emiratene og imamene, mens den politiske delen ble styrt av sultanatene.
Men egentlig lurte kalifatene i bakgrunnen helt til Kemal Atatyrk, en tyrkisk president, avskaffet det offisielt i 1924.


Google

Så har det altså nå dukket opp igjen med utspring i Al Kaida – og terrorvirksomheten i Midtøsten. Denne gangen som et kvasireligiøst terrorvelde, og det synes for meg at IS-bevegelsen verken tjener muslimer eller verden forøvrig. Om bevegelsen er stor eller liten er visst uklart, men ved hjelp av ekstreme terrorhandlinger som paristragediene, nedbombing av fly, halshugginger for åpen scene og andre grusomheter, skaffer de seg en fryktbase of et rekrutteringsgrunnlag blandt forvirra og utilpassede individer i mange land.
Min mening er at verden må samle seg, og utradere dette terrorkalifatet, og her tror jeg ikke at det-andre-kinnet-til er en løsning. Mitt håp er da at verdens ansvarlige politikerer fra både øst og vest, nord og sør kan legge litt av prestisjemaktkamper til side og i fellesskap knekke denne stygge vorten på verdens rumpe.