I disse krisetider hvor den velstående delen av Europa må redde sydeuropeerne fra konkurs, og hvor det største giverlandet Tyskland har foret de sevforskyldt fattige med milliarder av Euro, har min venn Tore sendt meg et godt bilde på situasjonen.
Angela Merkel er på mange vis den som går i bresjen for redningsaksjonene, og det er hun som nå tar belastningen hjemme i Tyskland for det tyskerne mener er en alt for stor raushet og giverglede som de mener til syvende og sist vil ramme tyskerne selv.
På dette bilder ser det mest ut som hun har begynt å fore Frankrike, ved den forrige presidenten Sakorzy. Det var i det tidligste laget, men hvem vet – kanskje det blir en realitet ? Vi får ikke håpe det.
I dag blir det bare et kort innlegg hvor jeg tar en liten oppsummering på gårsdagens innlegg. Det ble i grunnen skuffende få reaksjoner på det fra mine lesere. Kan det tyde på at de fleste synes at det er OK at velintegrerte unger sendes ut til et land de aldri har sett, og ei heller snakker landets språk ? Vi har nok forskjellige meninger om den saken, men det tåler vi. Nå ser det imidlertid ut til at det har kommet en viss bevegelse i saken i positiv retning for nye vurderinger av søknadene. For egen del frykter jeg imidlertid at det etterhvert går så mye utsendelsesprestisje i saken på politisk hold at den blir umulig å reversere til fordel for ungene det gjelder. Ha en god dag.
Jeg har blogget om det tidligere. Vi har noen asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden og som har vært i Norge i flere år, opptil 10 år. De har vært ureturnerbare. Nå har Norge forhandlet fram en returavtale med Etiopia, og vil returnere etiopiere med avslag f o m i morgen.
Så er det slik at flere av søkerne har fått barn mens de har vært her og de eldste av disse barna har vokst opp her, går på skole he, og er fullsosialisert i det norske samfunnet. De har aldri vært i Etiopia, kjenner ingen der, har ingen venner der, og foreldrene er vel også nokså usikre på hva som vil skje med familien ved returen.
Det er etter sigende totalt 450 barn som nå står i fare for å bli utsendt sammen med sine foreldre. Det må sies å være en liten kontigent i forhold til de 600.000 innvandrerne vi allerede har her i landet. Greit nok at asylsøkere må returneres når oppholdsgrunnene ikke holder i vårt regelverk, men når myndighetene ikke har greidd å returnere disse asylsøkerne før ti år er gått. ja – da er det min mening at det bør etableres en ordning slik at de kan få bli her. Nå er det dessuten avklart at noen barn vil oppleve at mor eller far sendes ut av landet, mens de selv og den andre partneren får bli!
Nathan, snart 7 år, som bor i Arna utenfor Bergen er født i Norge, er oppvokst her, har alle sine venner her,går på skole her og er godt integrert. Slik er det også med hans foreldre. Skal vi nå akseptere at han sendes ut til et diktaturland, og til en usikker fremtid hvor han ikke kjenner noen.
Her hjelper ikke noen kjære mor, FN’s barnekonvensjon, hensyn til barnets beste etc. Ut skal Nathan, det har Faremo bestemt, samtidig som hun legger ansvaret for barnets situasjon på foreldrene som har gjort feil valg. Jeg lurer på om de som bestemmer i det hele tatt er i stand til å sette seg inn i disse familiene sin situasjon, den utryggheten de føler, både til egen framtid, og ikke minst barnets fremtid.
Jeg mener at det er en hjerterå politikk vi fører overfor disse menneskene, og jeg skammer meg over å være en del av et samfunn som ikke makter å vise menneskelighet og raushet ovenfor en håndfull asylsøkere som har har har livet på vent pga samfunnets sendrektighet i utsendelsesrutinene.
La Nathan og de andre i en liknende situasjon få bli her.
I dag kommer snøen nedover, oppover ,bortover, innover og utover. Det er faktisk full snøstorm og gubben fyrer som en gal for å holde varmen i kjerringa. Ovnsdyret har allerede fotært nesten en halv sekk med ved denne dagen og innetemperaturen har passert 20 grader med tvilsom margin. Jaja, kjerringa er fornøyd i alle fall.
Jeg har, i tillegg til å stormfyre, også gjennomgått søndagBT, og her fant jeg en interressant sak om fredprisutdelingene de siste årene, og her er overskriften. Her er overskriften, og allerede her finner vi et oppsiktsvekkende forslasg, nemlig at Tyskland bør foreslås som kandidat til prisen. Det er professor em. Gunnar Skirbekk som foreslår dette. Han mener at Tyskland har gjennomført denasifisering, utvilket det tyske økonomiske vidunderet, skapt fred og forsoning med franskmenn, polakker og andre land i nærområdet, og de har dermed utgjort en betydelig fredsfaktor i et urolig Europa. Jeg kan ikke være uenig i det.
Ellers tar intervjuet med Skirbekk for seg mange sider ved fredsprisutdelingen de siste årene, og han mener at iht Nobels testamente skal fredprisen deles ut til de som har oppnådd fred , ikke til forventninger om fred. Fredsprisen til Obama er et godt eksempel på det siste og etter Skirbeks – også min mening en klar feilutdeling.
Han stiller seg også tvilende til at nobelkomiteen kun består av pensjonerte (avdankede) politikere, det gjør prisen til et politisk virkemiddel, noe den slett ikke skulle være. Han stiller også spm om komiteens kompetanse og er spesielt kritisk til Jaglands ledelse og håndtering av prisutdelingene de siste årene.
Et av momentene han løfter er komiteens tolking av kobling mellom menneskerettigheter og fredsarbeide, og han viser til eksempel på at å utøve sin menneskerett slett ikke behøver å gi fred. Her viser han til mennskeretten ytringsfrihet, hvor karrikaturtegningene har skapt alt annet enn fred. Han mener at utdelingen til Liu Xiaobo heller ikke har gitt positive resulater.
Intervjuet med Skirbekk er tankevekkende og sikkert kontroversielt. Men jeg tror Norge bør tenke gjennom hvordan vi forvalter vårt privilegium med å dele ut en anerkjent og toneangivende pris. Går vi i riktig retning, og har prisutdelingene tiltenkt effekt ? Det at svenskene nå skal gjennomgå våre disposisjoner med prisen bør i seg selv føre oss inn i en kritisk gjennomgang av våre disposisjoner.
Jeg hadde faktisk tenkt å sette inn et litt mer seriøst innlegg i dag, men så kom min venn Tore meg i forkjøpet med et bilde som jeg ikke kan unnlate å videreformidle og kommentere. Selvsagt har det sammenheng med finanskrisa i Europa hvor Tyskland mer eller mindre deler ut finansielle krykker til hele søreuropa. Forresten har også Jens meldt seg på med noen rullatorer. Det er vel snart bare Frankrike som står på egne finansielle føtter der nede, Men, skal vi tolke bildemanipuløren er det kanskje et tidsspørsmål før Merkel må “trø til” der også. Jeg tror forøvrig at de vaklevorne statene i Europas skal være glad for at det fins et livskraftig og seriøst land som er villig til å ta ansvar når deres egen uansvarlighet har bragt landene til konkursens rand. Husk at Tyskland også har tatt de enorme omkostningene med integrering av tidligere Øst-Tyskland. Tilbake til bildet. Jeg funderer på hvordan et manipulert bilde av Merkel og Berlussconi ville ha sett ut.
En av årets julegaver var denne boka “Mørkets Rike” som er en erfaringsbeskrivelse eller et stykke saksprosa om livet i Nord-Korea de siste 30 åra. Boka er skrevet av Barbara Demick, en amerikansk journalist bosatt i Beijing, og boka kom ut i Norge i 2011. Den referer livet til 6 nordkoreanere, og beskriver deres opplevelse i landet, om kampen for å overleve, om den statlige manipuleringen og den etterhvert gryende oppvåkningen som førte til at de med livet som innsats forlot familie og rømte ut. Beskrivelsen om hungerkatastrofen i 1990 – 95 hvor ca 2 mill mennesker døde gir et bilde av en vanstyrt og kontrollerende stat hvor folket i mange regioner lever som dyr – ja på et ennå lavere plan. Da en av aktørene i boka unnslapp til Kina oppdaget hun at det var satt fram hvit ris til hunden i huset. Det var mat hun ikke hadde fått på flere år. Det var også slik at staten måtte redusere krav til minimumshøyde for soldatene til under 1.60m da at ungdommen ble lavere pga underernæring. Folk måtte selge unna møbler og klær for å skaffe mat til faamilien.
Boka gir også gode eksempler på den manipulerende og kontrollerende virksomheten folk ble utsatt for, også fra egen familie, og de umenneskelige straffene som fulgte. Det minte meg litt det vi hørte om den nasistiske angivervirksomheten under siste krig. Bare det at i Nord Korea virker det som denne virksomheten er ennå mer intens.
Ettersom de nå har fått en ny leder, Kim Jong Un, som ser ut til å følge i minst samme umenneskelige spor som sine forgjengere, ref hans “manifest” om bestraffelse av innbyggere som vil rømme landet og familiene deres, ser det ikke ut til at befolkningen i Nord Korea vil møte noen vår med det første.
Imidlertid er jeg overbevist om at endringene må komme innenfra, men det er ikke lett med den jernhånden som ligger over borgerne, og et maktskifte vil utvilsomt ha en høy menneskelig pris.
Jeg føler at boka gir et godt og realistisk bilde av levefoholdene til størstedelen av befolkningen. Selvsagt må en også formode at der fins befolkningsgrupper som har det brukbart, men et land der TV-apparatene er plombert på den statlige indoktrinerende TV-stasjonen er ikke et land jeg ville ha bodd i.
For eit på år sidan kom det ein lett forvirra partisekretær hit til Vestlandet og fortalde at no skulle partiet hans satsa meir på denne regionen. Her skulle verta meir pengar til vegar og nærast ubegrensa tilgong på straum. Den siste lovnaden heldt han i alle fall. Han var ikkje før landa i Oslo før me fekk melding om at det skulle byggjast gigantiske straumliner både i Hardanger og nordover på kysten. Behovet for den store skjemmande utbygginga i Hardanger var det få som forsto seg på, og det synte seg då seinare at det var andre interesser enn vestlendingane sine som var grunnlaget for utbyggingstrongen, nemleg straumeksport og kraft til oljeverksemda. Der ute i Nordsjøen forureinar visst gassbrenning meir enn om me brenn den same gassen på kontinentet, og då lyt me føra straum ut dit i staden! Me registrerer også at det å leggja straumkablar til England ser ut til å vera meir gjennomførleg enn å leggja dei same kablane i Hadangerfjorden.
Så kom Dagmar. Det var ei valdeleg furie som bles ned straumkablar og infrastruktur og sette by og bygd straum ? og ? kommunikasjonslause i dagar, ja til og med over veka. Her kom nokre ministrar og såg på øydeleggjingane. Dei bar seg over korleis det såg ut, og for sin veg attende til den trygge tigerstaden. Vestlendingane ville ha meir handfaste tiltak mot framtidige øydeleggjingar, og ville ha sjølve statsministeren vestover. Men han var oppteken i Polhavet så han hadde ikkje tid til oss. Men, brått skjøna han at noko måtte gjerast om ikkje vestlendingane skulle gje han banesår ved neste stortingsval, og han han laut motvillig ta den lange vegen over fjellet for å sjå til oss i vår armod. Då han kom kunne han fortelja oss at nå skulle alt verta mykje betre. Me skulle få store kraftliner både i Hardanger og i Sogn og Fjordane., Dei skulle avhjelpa og forhindra framtidige problem med straumtilførsla vår. Då må eg spørja, er det me eller er det statsministreren som er dum. Det var då ikkje dei store tilførselslinene som tok straumen vår i julehelga. Det var dei lokale linene mellom grender og hus. Nei Jens, du kunne like godt ha halde deg i Polhavet dersom du ikkje hadde noko betre å koma med enn informasjon om det me visste om frå før. Me treng ein lokal infrastruktur som er påliteleg og robust, ikkje store ord og fleskefeitt frå tigerstaden. 08.01.2012.M-m.
Det er kanskje tid for noen funderinger rundt de sist avholdte valgene. Det er tid for tårer og Champagne, for seiersrus og bakrus. Men vi har valgt, og vi har gjort som politikerne instendig rådet oss til – nemlig å benytte stemmeretten vår. Jeg går ut fra at alle trodde at det skulle komme dem tilgode. Det gjorde det vel også, men kanskje ikke slik som alle hadde tenkt?!
No har folket gjort sitt val, og me er mett av ord og tal som fyller heile TV-ruta; det er på tid å finna puta. Jau, det vart ei stygglang natt, både for gamlefar og katt.
Korleis gjekk det med partia, sigra venstre- eller høgresida ? Sume sleikjer sine sår, strippa fram på skjermen står. Andre syner sigersglis, og er i politikkens paradis.
I år tapte dei radikale, no lurer dei; kva gjekk gale ? Ytste høgre og venstre sida laut for politikken sin lida. Dei store tok gullmedaljen og sigra i den store valbataljen.
Politikk er ei vanskeleg øving. Ikkje nyttar feiling og prøving. Lovar du for mykje i politikken. Ja, då let veljaren deg i stikken. Vær ærleg, og vær deg sjølv. Då kan du vinna politisk sølv. 13.09.2011.M-m.
Dei skal alltid klaga og syta, alt ein motstandar gjer er så smått. Dei er flink til å lyga og skryta. Stem på oss, ja ? då får du det så godt.
Alle gamle får raudvin til maten. Dei får bada kvar einaste dag. Om du trur på politikarpraten vert livet frå no eit lystig lag.
Også skulen vert betre for dei unge når politikaren byr på gourmet. Ingen lekser skal no kjennast tunge, vil du leika så skal du få fred.
Ja, no skal det bli vegar og gater om me syklar, biler eller går. Bort med alle trafikkfårlege krater, om dei no berre stemma di får.
Dagen er her, og no skal du velja. Politikken er lagt ut på fal. Kven har vore den beste til å selja. Me vil ynskja dykk alle eit godt val. 11.09.2011.M-m.
Jeg kunne ikke dy meg, for sammenligningen gir seg selv på et vis.
Det er kanskje litt urettferdig med denne sammenligningen, men opptrinnet var noe spesielt, for begge damene står etter eget sigende på samme side i sykehusstriden.
