Dett var dett…dessverre…

Hva sikter jeg til ? Jo, vår to-ukers tur til Lanzarote. To uker i stort sett strålende solskinn (regn en formiddag). Vind er det som regel der nede, men det demper den, til tider, ganske intense varmen.
Nedturen var ganske bokstavelig, for etter landing på Flesland kl 02.00 om natta bar det hjemover på, til dels, oversvømte veier.
Vi ønsket da at vi hadde forlenget oppholdet på Lanzarote med en uke eller ti…


Vi bodde ganske nær flyplassen og hadde daglige turer langs denne på en flott strandpromenade.

Det ga meg abledning til å knipse litt av trafikken. Nærheten til flyplassen var slett ikke sjenerende.

Vi hadde en fin liten bungalov, men jeg har dessverre ikke gode bilder av den, men den var grei og praktisk for oss.

Delvsagt hadde vi TV, så vi fikk stort sett med oss dagsrevyen selv om TV-signalet varierte i kvalitet.

Utsikten fra terrrassen var en stor palmehage, men sjø og strand låg ca 200m i den retningen dere ser..
Dere ser også at lavagrus erstatter grønne plener, men Lanzarote er ei vulkanøy og da må det bli slik.

Frokost på terrassen er obligatorisk og eksotisk for oss fra kjøligere strøk.

Her satt en liten tass oppe i en stolpe rett utenfor leiligheten og passeet på om det skulle falle ned noen frokostsmuler.

Jeg skulle ellers gjerne ha blogget litt underveis i ferien, men teknologien sviktet på flere områder. Først fikk jeg problemer med kameraet, og så var lokalnettet så svakt at jeg ville ha brukt alt for mye tid på den aktiviteten. MEN, jeg kommer med mer etterhvert. 

Exit hurtigruta…

I dag viser jeg bare noen random bilder fra rundturen vår og starter med et bilde av båt og venner ved og på kai i Tromsø.

Ei flott skute…

Vi kan heller ikke klage på utvalget under lunch-buffeten. Jeg sliter ennå med ettervirkningene (kiloene) etter den.

Mye flott kunst på veggene både av kjente og mindre kjente kunsknere…

Vakre solnedganger var til nytelse på turen…

Så er vi i Henningsvær…

Mer Henningsvær…

Så et par solnedganger i Lofoten…

Flott, ikke sant?

Hvor mange broer vi passerte på turen vet jeg ikke, men det var ikke få…

Så passerer vi polarsirkelen for sydgående. Fjellet Hestmannen i bakgrunnen…

Takk for turen. Vi tar gjerne en dacapo.

Er dere lei…?

Av bilder fra rundturen med hurtigruta?
Det hjelper ikke. Jeg kommer til å legge inn et par steder til før jeg gir meg.

Den gamle kirken er vakker selv om ikke bakgrunnen er noe særlig.

Her voktes inngangen til Vardøhus festning, et vakkert forsvarsmonument.

Våpenarsenalet er truende og tallrikt, om enn noe utgått på dato. En guidet tur på området anbefales. Her finner man øyas eneste tre som omhyggelig pakkes inn hver vinter.

For å live opp på “fargeløse” fasader fikk en grafittikunstner fritt spillerom til å live opp litt. Her er et av resultatene.

Her er et annet eksempel på hans arbeide.

Takk for denne gang Vardø…

Heksebrenning i Vardø…

På rundturen vår med hurtigruta var me også to – tre timar innom Vardø, Noregs østligaste by. Det er nok ein stad som har opplevd mange omskifte frametter tida. I dag framstår byen enkelte stader som litt sliten etter at fiske og fiskeindustri går litt på tomgang. Men byen har litt av kvart å visa oss som vitjar han.


Ikkje berre desse store radarinstallasjonane som har irritert russarane i årtider. For med desse er me i stand til å fylgja med kva naboen har for seg oppe i nord.

Nei, i dag vil eg gå litt attende i tida, faktisk til 1600 – talet. Då gjekk det bokstaveleg tala for seg ei intens heksejakt oppe i Finmark, og det var helst kvinnelege “hekser” av samisk opphav det gjekk ut over. I hundreåret 1598 – 1695 vart 135 anklaga for hekseri og 91 dømde til døden. Dei fleste vart bålbrende, og det skal for det meste ha skjedd på Steilneset i Vardø.

Ein kjend fransk kunstnar, Louise Bougeois (96) som budde i New York fatta interessse for hekseprosessane og forma saman med ein arkitekt frå Sveits, Peter Zumthor, eit minnemuseum som vart bygd på Steilneset og opna av dronninga vår i 2011. Kunstnaren sjølv døydde under buggjeprosessen.

Museet/monumentet er todelt. Fyrst ein lang korridor kor alle dei avretta kvinnene få si historie og sin rettsprosess beskrive. Over kvar plakat heng ei enkel lyspære. Så går me over til ei lita glasbygning kor det står ein stol kor det stig opp ein flamme. Rundt, og over stolen heng runde speglar som reflekterar flammen frå stolen. Det er er eit utruleg sterkt symbol over avrettingsprosessane.

Her er så nokre bilete frå museet.

Her ligg så museet.

Dette er innsida av korridoren, og de ser navneplakatane med lyspærene som heng langs veggene.

Her er skjebnen til Ingeborg Jørgensdotter beskriven.

Så over til sjølve heksebrenningsprosessen, stolen med speglane.

Ei lita historie om sjølve rettsprosessen er at den anklaga kunne prova si uskuld ved å la seg kasta i sjøen. Dersom ho sokk var ho uskuldig, men om ho flaut laut ho dømast. Som de skjøner vart resultatet det same enten ho flaut eller sokk.

I morgon litt meir om Vardø.

Norges mest fotograferte mann…?

Dette påsto i alle fall guiden vi hadde på turen til Nordkapp.


Nils Somby som hadde sin reinsflokk på sommerbeite på Magerøya var også etablert med en souvenirbutikk på Nordkapp-platået.
Han var nok et yndet fotoobjekt for nysgjerringde turister. Hans kone hadde ansvaret for butikken

hvor jeg gikk til anskaffelse av en samekniv som jeg ønsket meg. Her var kniven 30 – 40% billigere enn i mer sentrale souvenirbutikker. Hvordan kvaliteten er, vet jeg ikke, men den duger godt hengende på veggen.

På turen til Nordkapp traff i på enkelte reinflokker, men det er ikke lett å fotografere fra bussvinduet. Dette skal være en liten familie.

Tåka låg dessverre ganske tjukk da vi vi var oppe på selve platået, men ved et tidligere besøk hadde vi maxvær, men slik kan det være her oppe.

I dette juvet ned mot sjøen kan dere se hvor tjukk tåka var.

Men frokostbuffeten på hotellet der oppe var det ingenting å si på. Visste dere forresten at det finnes en eksotisk brudesuite på toppen av hotellet med panoramautsokt omtrent 360 grader? Hva utsikten skal være godt for for de nygifte er jeg ikke sikker på, men litt tid til å kikke på omgivelsene kan det kanskje bli mellom slagene.

Vel, til tross for tåken, som lettet litt etter litt, hadde vi en interessant tur opp til Nordkapp.

Vi turer videre…

Nei vi sitter ikke på Skarven med en halvliter i dag. Nei, nå har vi kommer til Kirkenes og her er det en del å finne på, men liggetiden avskjærer oss fra de store ekspedisjoner.
Vi tar en arrangert tur opp til—-

—russegrensa. Der var det stort sett en veibom og noen vaktbrakker å se. Det var derfor ikke særlig fristende krysse grenselinja. Dersom vi hadde gjort det ville vi definitivt ikke ha rukket tilbake til båten i tide!

Imidlertid fikk gubben tatt et selvportrett i grenseområdet, og selv ikke skyggen våget seg over grenselinja.

AS Sydvaranger gruver har etterlatt seg store steinfjell etter gruvedriften som ennå er i gang. Sikkert et godt bidrag til fortsatt virksomhet og bosetting i Kirkenes.

Et artig og visstnok prisbelønnet resultat av gruvedrifta er dette originale busskuret som er en 14 tonns grabb. Voksne saker..

Selvsagt har også rallaren fått sin velfortjente statue oppe ved Bjørnevatn.

Her ligger Finnmarken og venter på oss.

Neste stopp er Vardø.

Her er det nok noen som kjenner seg igjen…


Vi ble liggende noen timer i Tromsø, en by jeg liker meg godt i. Vi benyttet oppholdet til å vandre litt rundt i gatene. Her var bl a rigget opp en ølhall i anledning en høstfestival. Jo, de kan det der oppe.

Vi fant et roligere sted innomhus til å nyte vår halvliter. Er dere kjent på dette stedet?

Byens vakre bibliotek låg vakkert til midt i byen.

Ishavskatedralen kan nytes fra mange vinkler.

Her er linselusa i aktivitet.

På veien nedover til Bergen var vi på en midnattskonsert i Ishavskatedralen. Det ble en stemningsfylt kunstopplevelse med dyktige unge kunstnere.

Orgelet var ikke i bruk under konserten, var vakkert integrert i kirkerommet.

Takk for denne gang Tromsø…

Gutta på RIB-tur…

I Bodø var der tilbud om RIB-tur til Saltstraumen, en tur som skulle inneholde fart og spenning – riktig noe for oss ungdommer.

Vi ble behørig påkledd flytedress, varmelue, briller, votter og flytevest, alt pluss minus et par nummer i størrelse i forhold til oss.

Så bar det avgårde i 45 knops (ca 70 km/t) fart mot målet, Saltstraumen. Jeg kan love at det gikk unna.

På veien ble vi vist noen fantastiske bergformasjoner.

Dette var nesten verd hele turen. Vi fikk nok en forklaring på hvordan fjellet ble formet slik, men hvem husker det.

I alle fall ble dette turens høydepunkt for Saltstraumen ble en nedtur da den låg helt død da vi var der, for flo/fjære stadiet var slik at der var ingen vanngjennomstrømming.
Jeg følte meg litt lurt der, for dette visste nok arrangørene lenge før vi entret RIB-ene.
Det hjalp lite at vi fikk vite at presten Elias Blix var fødd på en av naboøyene, og at vi fikk deklamert deler av en av hans berømte sanger, “Å eg veit meg eit land—“.

En frisk sjøtur ble det i alle fall.

Vandra vidare…


Så går turen videre nordover i smult farvann og i godt vær. I dag blir det litt øyhopping.

Rødøyløva hviler i godværet. Hvor er vi??. Jo på vei til Bodø.

Vi nærmer oss Bodø og har Fugløya rett forut. I alle fall tror jeg at dette er fugløya. Vi turistene har utstyret i orden. Fotoapparat og kikkert er viktige navigasjons og dokumentasjonshjelpemidler.

I fjellveggen på denne øya skal en tysker ha firt seg ned og hogd ut konturene av en stor engel. Det med tyskeren må vel tas med en klype salt, men kan dere se noe som ligner her. Hvis dere ikke får øye på engelen må evt royale bekjentskaper konsulteres.

Gubben leiter etter engelbildet.

Masse spennende fjellformasjoner.

– før vi legger til kai i Bodø, men mer om det senere.

Hopper litt for over disse…

De første dagene av rundturen med hurtigruta var ikke værmessig det helt store, men da det klarnet opp ble det full klaff resten av turen.

MS Finnmarken ble båten vi valgte på rundturen sammen med et vennepar. De som har reist med hurtigruta vet at båtene holder høy standard. Det samme gjelder forøvrig maten ombord. Med buffet til frokost og lunch etterfulgt av en treretters middag skal en passe seg godt om ikke beltereima stanser et par hull lenger ute etter 11 dager ombord.
Så var det været da – de to første dagene.

Et bilde av tåka og disen innover mot Geiranger.

Men fossen Friaren bruste i all sin skrud, det var i alle fall nok vann til å holde liv i den.

Vi var ikke aleine der inne i fjorden.

UNION hotell viser seg fram i ettermiddagsdisen.

Nå er vel ingen i tvil om hvor vi er.

En underlig hvit farkost med fen master har tatt havn her. Skyssbåten til Munkholmen er også i aktivitet til tross for litt lurvete vær.

Men så er vi i Rørvik, og da lysner det til tross for at vi er langt på kveld.

Vi øyner solnedgangen bak byen, og sol ble det praktisk talt hele resten av turen.

Fortsettelse følger.