Etter en nokså “død” bloggsommer får jeg etterhvert prøve å komme igang igjen litt etter litt.

Nå på sensommeren fikk vi anledning til å ta en rundtur med hurtigruta sammen med et vennepar. Det ble en opplevelsesrik tur – spesielt på natur, og jeg kommer tilbake til noen av opplevelsene etterhvert.

Her ser dere Trollhatten fra en noe uvant vinkel, her litt nordøstfra.

Men her skal da være et hull i dette fjellet ett eller annet sted…

Joda, det er det riktige fjellet. Det gjelder bare å finne den rette vinkelen for innsyn.

Så en liten vri på historien om Trollhatten og noen av de andre fjellformasjonene i denne regionen. Dette er i alle fall historien som er fortalt i hurtigrutas egen turistbrosjyre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Torghatten.

Vågekallen sakna sårt ei kjerring,
stor skam for ein lofotværing.
Han vende augo ofte mot sør,
særleg mot suliskongens atteletne dør.

Kongen hadde sju døtre han vakta vel,
og likte lite Vågekallens sprel.
Men jentene kjende fridomshugen vakne,
dei sprang då til sjøen og bada nakne.

Då Vågekallen fekk dette freistande synet,
for han sørover fortare enn lynet.
På Tjøtta sto Lekamøya og baka,
og henne ville kallen heller ikkje forsaka.

Då vakna Hestmannen med eit brak,
og han gjekk straks rett på sak.
Sende ei storpil mot Vågekallen,
og såg for seg ein rival som fallen.

Men Brønnøykongen kasta opp sin hatt,
og pila gjennom hatten spratt.
Hatten med hol datt ned i havet,
og det vart slutten på kjerleikskavet.

For sola rann medan søstrene kvein,
og alle aktørane vart fort til stein.
Såleis ligg fjella der oppe i dag,
utfallet av Vågekallens kjærleiksjag.
23.08.2013.M-m.

Endelig, seier du sikkert, men nå blir det stille fra min side en stund.
Jeg vil bare formidle noen tanker om hvordan en slik tur kan arte seg dersom man kaster seg på alle tilbud.

Først vil jeg vise dere en original måte å tørke fisk på.

Så over til den altetende turisten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pensjonistferien.

Pensjonistferie er ikke latmannsliv,
halsende etter guider og med fotostativ.
Fulle og glovarme busser,
snart sitter jeg og stusser;
Var dette den store feriedrømmen,
jagende i turiststrømmen?
Inn og ut av store katedraler,
opp og nedover trange daler.
Så en og annen tissepausen,
unngikk således gammelmannsflausen.
Så litt smaking av vin og kaker,
Fra den lokale brygger og baker.
Broderiprodukter og souvenirer.
Sitter på hotellet utmattet og flirer.
Jeg er utslitt og turen er over,
legger meg bent fram ned og sover.
I morgen er det fridag i ferien min,
da skal jeg brune mitt gamle skinn.
Deretter venter nye turer,
nå er det visst ulltilbud som lurer.
Men, hvem tenker på ull i en sådan stund
mens man sliter i varmen med en blund.
Jeg hoppet av lasset og inntok stranda,
på solseng med kalde drinker i handa.
Ja, slik endte ferien min til sist.
Det er slitsomt å være feriepensjonist.
21.04.2013.M-m.

Går det virkelig an ? Jo, det gjør faktisk det om veien er tilstrekkelig bratt og du er i Funchal på Madeira. Jeg kan også love deg at det går unna nedover på asfalten med to stråhattbekledte styremenn bak på doningen.
Under vårt opphold på Madeira kunne vi etter litt nøling og beven sette oss i kjelken og la det stå til. Etter den selsomme opplevelsen, som forøvrig kan anbefales om noen er på disse kanter, måtte jeg skrive ned erfaringen, og her kommer resultatet.

Kanefart på asfalt.

På Madeira driv dei ein underleg sport.
Sledetur nedetter stupbratte smaug.
På asfalt, kan du tru at det går fort.
På nedturen trur du; snart er eg daud.

Eg utfordra modig frua på tur.
Ho sa plent nei, men eg såg at ho tvila.
Så kom ein sledeførar mørk og lur,
han lokka, lura, prata og smila.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Småredde entra me doningen hans,
og turen ned lia kom fort i gong.
No var me ute på asfaltslededans
farten den auka og meiene song.

Som merra den blinde nedetter bakken.
Ei stund rett fram, så på tvers.
Begge heldt me i sledekrakken,
og tenkte; no syng me på siste vers.

To karar sto bakpå sleden og køyrde.
Det peip rundt øyro, det skaka og rista.
Me lo og skreik, vart milevis høyrde.
Ei skrekkblanda fryd i sledekista.

Brått var det over, doningen stogga,
og me sat der oppspilt av adrenalin.
Glad steig me ut or vår styrlause vogga,
samstemde om at turen var fin.
23.04.2013.M-m.

Disse to nådde vi igjen på den ville ferden nedover.
Ha en fin dag.

Dere har kanskje hørt Martin Ljung framføre sketsjen om Fingal Olsson hvor følgende replikker forekommer.: 
” Men er det inte Fingal Olsson ? Han er død. Men han rør ju på seg!”
Vel, gubben og frua har nå vært og rørt på seg i 14 dager, og her kommer en litt ustrukturert billedreportasje som skal gi en liten pekepinn på hvor ferden har gått. Så er det opp til leserne å gi tilbakemelding på hvor turen gikk. Passelig oppgave en mandags morgen.

På blomstermarkedet bugnet det på bord og i hyller.

Flotte turmuligheter langs sjøen.

Ikke lenge siden folk bodde slik.

Dette er dagens bolig for enkelte.

Fiskerhavna låg idyllisk til og båtene var fargerike. Som dere ser i bakgrunnen ligger sjørøverskuta der ute og lurer.

Dere kan lure litt på hvor vi befinner oss mens vi venter på dette. Mer fra turen etterhvert.

Ha en fin dag kjære bloggvenner.

I kveld, kvelden før lille julaften, hvor vi som bor sønnafor Stadt venter på stormen samtidig som vi gjør de siste forberedelsene til den store høytiden.
Da kan det kanskje passe å minne meg selv om andre tider og et helt annet klima tidligere i høst.

I Bari var det såvisst ingen stormer, i alle fall ikke da vi var der i september.
Nå er det andre tider, så dere må ha fortsatt gode juleforberedelser. 

Så er det dags for reisens siste, og for oss, en stopp vi har lenge sett fram til. Dubrovnik er et sted svært mange har reist til, ikke minst etter balkankrigene på 90-tallet, og området har etterhvert blitt et ettertraktet feriemål for solhungrige nordmenn. Derfor er det kanskje overflødig med eget blogginnslag om besøket. For reisebeskrivelsens fullførelse tar jeg besøket likevel med.
Dubrovnik er en historisk festningsby som opp gjennom årene har opplevd og overlevd mange katastrofer. Tyrkerne, ottomanene har vært der og herjet. På 1600-tallet ble byen rammet av et stort jordskjelv med etterfølgende brann som la byen i grus og drepte mesteparten av befolkningen. Siste attakk var under siste balkankrigen hvor gamlebyen ble forsøkt bombet i grus, men det lyktes heldigvis ikke.
Da vi kom fant vi en fredelig by med flokker av turister som var ute etter det samme som oss, nemlig å besøke denne klenodiebyen på Balkan.
Som andre såkalte “gamlebyer” har Dubrovnik også en bymyr rundt seg. Den er ganske lang, det tar vel ca en time i rusle- og – fotograferingstempo å gå rundt på muren. Ganske bratt oppstigning utfordret gubben, men man kom da opp til slutt, og det ble en flott tur.

Her står gubben foran “skallen” på festningsverket.

På vei opp på bymuren…

Et lite gløtt av stedet, godt avskygget av to turister.

Folkevandringen på bymuren kan tydelig sees her.

Ved en liten salgsbod oppe på muren fant vi dette radioklenodiet, det likner mistenkelig på en gammel Tandberg-radio.

Igjen en bit av bymuren hvor fruen betrakter båthavna som ligger nedenfor.

Gatene var trange i gamlebyen…

Godt og varmt var det også, så forfriskninger til samme priser, som de vi er vant med hjemme, måtte til.

Alt tar en slutt, også besøket i Dubrovnik. Som dere ser var vi ikke eneste turistskipet i havna den dagen. Dette besøket markerte også siste stopp på turen og fra nå av er vi på hjemvei. Bare en nattreise til Venezia og en flyreise skiller oss fra hjemmets lune rede.
Det som gjensrtår er å pakke koffertene og sette dem utenfor lugardøren, sove en god natts søvn, forlate skipet og gjenfinne koffertene på kaia.
Det gjenstår også å takke for en flott rundreise på fire hav, Adriaterhavet, Middelhavet, Marmarahavet og Svartehavet med tilhørende havnebesøk. Takk også til mine bloggkontakter som har brukt tid på å følge reisen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Katalokon er egentlig et lite sted, en cruisehavn, en handlegate noen kafeer, en badestrand. Og så er det utgangspunktet for en tur til Olympia som igjen er utgangspunktet for de olympiske leker. Lekene startet i Olympia og holdt på der i over 1000 år til ære for guden Zevs. Her finnes rikelig med ruiner av arenaer og byggverk som vitner om opprinnelsen til våre moderne olympiske leker.
I dag var vi imidlertid enige om å avstå fra turen til Olympia og heller ta en rusletur rundt på stedet, kanskje det var shoppinggenet som slo til, hva vet jeg. Men vi hadde vel behov for å ha med oss noe hjem, noe som evt blir liggende i en skuff til det avhendes. Det er jo ofte slik at ting vi synes er fine der ute slett ikke passer i våre hjemlige miljø.

Dagen startet med en cappuchino nede i havneområdet, men det skulle snart vise seg at en tur i handlegata skulle bli mer utfordrende.

For her krydde det av butikker, varer og turister. Gullsmedene var spesielt ivrige til å selge oss smykker, og dersom vi sa at vi var norske ble vi nærmest ført inn i butikkene, stress! Nordmenn er nå kjent for å høre til de mer velbeslåtte i Europa, så da er det vel ikke annet å vente.

“Hestebusser” kunne ta oss med en runde langs shoppinggate og strand.

Utenfor ligger skipene og venter på kaiplass for havna i Katakolon er liten, dessuten-

hadde nok noen behov for å foreta en livbåtmanøver i ventetida. At Costarederiet gjør deter forståelig ettersom de har en av sine båter liggende havarert utenfor italiakysten etter en gedigen skippertabbe i fjor.
Slike øvelse er ikke å kimse av. Husk, at disse båtene har fra 2500 mennesker ombord som evt skal evakueres ved et uhell.

Dagen avsluttes med at gubben inntar terrassen for en liten solsleik. NB. Beina er nyvasket!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen var nok gubben litt redusert pga varmen. 36 grader er litt i det høyeste laget for en gammel nordbo som meg, men jeg fikk da med meg det meste.

I morgendisen dukket byen fram og mange moskeer og, ikke minst tilhørende minareter bar høyreiste bud om at vi nå nærmet oss et muslimsk land.
Istanbul er en by som befinner seg på to kontinenter, det europeiske og det asiatiske, og

trafikken over sundet som skiller bydelene er enorm.

Og så er tungtrafikken med store båter også betydelig. Her skal en sannelig holde tunga bein i munnen om en skal frekventere disse farvannene.

Ikke rart at noen velger å ha med seg reservebåt.

men, det var disse vi kom for å se, nemlig moskeene.

Jeg går ut fra at dette er den blå moskeen. Like ved siden av ligger en gammel moske, Sofiamoskeen som nå er omgjort til museum.

En god muslim må foreta nesten hel kroppsvask før bønnen, og utenfor moskeene er klargjort muligheter for det. Vi måtte selvsagt være relativt godt tildekket og uten sko på beina da vi gikk inn i moskeen.

Innsiden av moskeen var ikke ulik andre katedraler, men en forskjell vat at det ikke fantes stoler eller benker der, bare tepper.

Takdekorasjonen var også vel verd å få med seg.

En Sarepas krukke?

Marmorplatene var etter sigende saget med silketråd!
Vel, her var mye å se. Et gedigent smykkemuseum som imponerte selv en gammel gubbe uten den store “smykkefeelingen”. Ja, så kunne vi besøke sultanens haremslokaliteter, aktivitetene de ble avsluttet på 30-tallet såvidt jeg fikk med meg. Det var ikke med i rundturen vår. Synd, men kanskje like godt.

En pause, en kopp velsmakende tyrkisk eplete hørte også med.

Så det obligatoriske bildet med Bosporus-stredet som bakgrunn.

Et bilde fra lugaren vår tar jeg også med.

Som sagt, varmen tok oss litt på sengen dagen i Istanbul, men om vi skulle komme tilbake dit vil en tur i basarene være et must. Dessverre er de stengte på søndager, og søndag var det da vi var der.
I morgen havner vi i Katakolon.

Dette var kanskje den dagen jeg såg fram til med størst forventning, nemlig besøket til Yalta og til Livadiapalasset. Her fins to viktige hendelser eller markeringspunkt som har påvirket både russisk og, ikke minst vår egen historie. For det første var dette hjemmet og oppholdsstedet til Russlands siste tsarfamilie, Nikolay 2. og så foregikk et av siste verdenkrigs viktigste toppmøter her. Her ville Roosevelt, Stalin og Churchill forme det nye etterkrigs Europa. Det la de kanskje grunnsteinen til, men de bygget vel også fundmentet til jernteppet her.
En dødssyk Roosevelt, en frustrert Churchill og en maktsyk Stalin drev nok litt høk-over-høk-virksomhet, men de snakket sammen og resultat av dette og andre toppmøter har gitt oss den verden vi har i dag på godt og vondt.

Det første som møtte oss var en meget vakker kirke, Den ortodokse katedralen. I det store og hele fremsto Yalta som en vakker, velholdt og pen by, kanskje en motsetning til Odesssa, og jeg kunne godt tenke meg å ta en tur tilbake og se mer av både byen og resten av Krimhalvøya.

I alle dager, Ha Jysk etablert seg oppe i åsen her ? Tja, hva vet jeg.

Som man ser er det mange som er interessert i tsarens palass.

Her er så tsar Nikolay 2. med familie. Vi kjenner vel alle den tragiske skjebnen til den familie. Bildet er tatt kort tid før de ble henrettet.

Mye av det opprinnelige inventaret er stjålet eller fjernet. Her er imidlertid tsarens skrivebord med noen originaldokumenter på plass.

Denne vakre glasslysekronen, produsert ved Murano i Venezia, hører også med til originalgjenstandene.

Så går vi over til det som skjedde i febr.1945, Jaltakonferansen. Bildet viser de høye herrer sittende runbgd “det runde bord”

Her er det samme bordet i dag. Stolene er tomme, aktørene er borte, men freden de oppnådde har vi fortsatt.

Her er også bordet og stedet hvor Jaltaavtalen ble undertegnet.

Måtte jo få markert at en har vært på stedet.

Selvsagt var der anledning til å få kjøpt russiske souvenirer.

Så et besøk på utsiktspunktet til Svaleredet, som dere ser i bakgrunnen.

Dette er vel helst et arkitektonisk monument som er bygd av en ojlemagnat,  helt ute på kanten av en klippe. Her er i dag en restaurant og stedet har vært brukt under innspillingen av flere filmer. Hvilke, vet jeg ikke, men vi får se etter neste gang vi ser en klassisk film.

Rosa plamer var noe nytt. Montro det er bare på krim de vokser????

Hva gjør ukrainerne med passajerbåtene sine nå de ikke har råd til å drive dem? Jo, de settes opp på kaia. På crusekaia vår sto det 8 – 10 fatrøy.

Good bye Yalta. Vi kommer gjerne tilbake for krim har tvilsomt mer å by på for en vitebegjærlig turist.

I dag er temperarturen på et mer nordisk nivå ca 20 – 22 grader, of vi er straks klar for en liten by-sight-seeing.

På kaia møter oss et storslått hotell som skulle tale for at vi går i land i et ganske velstående land, men slik skulle det vise seg ikke å være.
Odessa er en stor havneby Som Russlang bruker som transitthavn for varetransport til og fra Svartehavet. Dessuten fraktes russisk olje gjennom rørledninger fra Russland til utskipning i Svartehavet. På toppen av dette har Ukraina vært Østeuropas kornkammer.,
Slik er det ikke lenger. Under Gorbatsjovs frislepp på 90-tallet ble landet mer eller mindre kjøpt opp av noen få rike slekter, og i dag sies 25 pengesterke familier å sitte bak politiske korrupte ledere som vanstyrer landet.
Timosjenko, den forrige kvinnelige presidenten, sitter nå fengslet etter å ha rasket til seg ca 40 mill dollars mens hun styrte landet. Hun har, etter sigende, nå 6 rom i fengselet med egne tjenere.
Levealderer i Ukraina er pr dato ca 58 år og pensjonen for dem som rekker den, er ca 1000 kr pr mnd. Når levekostnadene stadig nærmer seg europeisk nivå kan man tenke seg armoden i landet.
Sant skal seies, vi såg ikke mye av fattigdommen, men den lar seg sikkert skjule for oss som kommer inn på dagstur.

Først besøkte vi et kunstmuseum som kunne framvise mye antikk billed og skulpturkunst. Dere kan sikkert se at utvendig vedlikehold ikke er gjort på en stund. Men, som en av mine medpassasjerer sa, dette er omtrent som noen norske skolebygg. Jaja.

Katharina den store har fått en sentral plass. Hun var en sterk kvinne som på mange vis bygde Russland, og i hennes regjeringstid fikk folk det merkbart bedre. Hun var også er stor kunstsamler og har vel fått æren av å bygge Eremitagen i St. Petersburg opp til det unike kunstsenteret det er i dag.
Sist, men ikke minst var hun en hund etter elskere, og hadde et tyvetalls på stallen. Noen av dem har fått æren av å stå på sokkelen av hennes statue. Hva som var kriteriene for å komme dit kan man kanskje tenke seg.

Førsteelskeren fikk egen statue. Det skal være han som er tilkjent farskapet til hennes eneste barn, selv om hennes mann Peter den 2 også konkurrerer om den tittelen.

Ikke enkelt å ta seg fram her, med disse gatenavnene.

Her sitter en student og prøver å samle noen gryn til studiekassa.

Fredagen er dagen man gifter seg i Ukraina, og da er det tradisjon at bruden skal besøke kjente og viktige steder i byen. Her foran et eller annet offentlig bygg.

Her står de pyntede bryllupsbilene stivpyntet på rekke og rad foran “vigselshuset”.

Operaen i Odessa skal være en meget anerkjent kulturinstitusjon. Det var en vakker bygning som det var vanskelig å få et overblikksbilde av.

Dette er også operabygningen sett fra en anne side.

Jeg tenker vi får avslutte vårt besøk her.  Min opplevelse av besøket var at jeg var imponert over gamle vakre bygninger, men samtidig var det leitt å registrere det store forfallet. På den bakgrunnen ble det forståelig, som guiden påpekte, at ved valget neste år kunne kommunistene meget vel seire da folk mente at livet haddde blir mye vanskeligere etter kommunismens fall.
Ha en fin dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå