…kom jeg endelig ned på jorda igjen med en lett blomstrende influensa i skrotten – og jeg som ikledde meg lang undikk etter landingen på Flesland etter sydenturen, nettopp for å unngå den vederstyggeligheten. Men innen vi kom så langt inntok vi en siste middag på favorittstedet vårt, og retten var selvfølgelig Paella. Vi velger som regel den maritime varianten med scampi, blåskjell og blekksprut. Bildet er litt mørkt og dårlig, men det var ikke Paellaen… Servitøren fordelte godene etter beste skjønn, og med litt hvitvin attåt ble det en fin avslutning på ukesoppholdet vårt.
Så bar det hjem igjen og ut til “hytta” i Øygarden, og hvem sto ikke i vannet utenfor huset og jaktet på dagens frokost da vi kom… …Jo det sto den folkesky hegren. Den ventet sikkert ikke på oss, for den trekker seg skyndsomt tilbake så snart den ser bevegelse i vinduet vårt. Men den er en dagviss gjest i matfatet i vannet utafor “hytta”.
Etter å ha opplevd en traurig vår med mye storm og regn, og attpåtil en avlyst italiatur var veien kort til kredittkortet og til impulskjøp av litt sol. På kort varsel ble kufferten forsynt med badetøy, solkremer etc etc og vi entret forhåpningsfulle ert fullsatt norwegianfly med likesinnede solhungrige sydenfarere. At våherre lurte oss og forærte steinrøysa med sol og varme den samme uka vi låg på solsenga på Lanzarote var vi lykkelig uvitende om, men reisegleden hadde ikke blitt mindre om vi hadde visst om det. Farvel til steinrøysa og til de snødekte fjelltoppene for en ukes tid.
Brosjyrer, tilbud og aviser studeres mens gubben prøver å løse noen enkle sudokuoppgaver. Foring på fly er alltid en spenningsmoment og selve spiseprosessen må vel gå under kategorien B eller C-moment alt etter om personen i setet foran har lagt ned setet sitt eiier ikke, I dag ble det et B-moment, og kyllingretten var av den bedre sorten, så etter å ha sølt dressing på sommerbuksa og diverse skrot på golvet var det snart klart for landing.
Etter landing det vanlige kaoset. På hvilket trillebånd kommer kofferten(ene), og kommer den i det hele tatt. Mens vi venter på bagasjen skal vi fristes til å tømme feriekassa på det lokale kasinoet. Men kufferte, badikken og solkremene kommer omsider trillende og vi kommer oss på bussen. Dette bildet er tatt fra bussvinduet og i den fjerne kan skimtes et av kunstverkene til Mandrike, øyas store kunstner. Vi er framme, og gubben har fått av seg skjorta og startet med servering av forfriskninger. Her prøvesitter han terrassestolene og suger litt sol på sine vinterfargede undersotter. Fra terassen kan man høre palmesusen og veien til stranda er kort, bare tre – fire minutter. Noen vakre blomster og busker lyset opp i den mørke lavasanden. Noen enkle kunstverk fanger vår oppmerksomhet, og vulkanfjellet i bakgrunnen minner oss om brutale naturbegivenheter for to – tre hundreår siden. Så er det tid for å skaffe seg solbriller. Da skulle vi stort sett være klar for sol, varme og bading.
Dette vert det fyrste seriøse forsøket med å blogga fra den nye digitale verda mi. So dei fleste kanskje har fått med seg har gubben no forflytta seg til Lanzarote. og…
—lever i palme sus-og-dus…
Bassenget er ikkje langt borte, oppvarma er det også, så her fins inga orsaking for ikkje å ta ein dukkert.
Dei er her kvar dag, dei to store fuglane. Mektige siglar dei, i vinddraget frå aust. Dei ansar knapt, at dei er jaga av små konkurrentar. Store er dei. Sterke er dei. Dei er kongane i lufta. Kongeørnene i Øygarden. M-m.
I mitt forrige innlegg frå Mirador (på Lanzarote) fekk de sjå korleis kunstnaren hadde bygd ein utsiktsplass inn i lavafjellet (der er berre lavafjell der nede). I dag skal de få sjå at han faktisk bygde sin eigen heim i eit liknande geologisk miljø, altså inne i lavafjellet. Ettersom kunstnaren no er borte (omkom i ei trafikkulukke på 90-talet) er delar av heimen hans no omgjort til kunstgalleri og museum. Det er hans eigen kunst som tek mot oss ved inngangen. Her har gubben plassert seg på den vesle delen av “huset” som er over bakken, og kva ser han på? Jau ned til eit lite badebasseng. Slik er det inne i labyrintheimen til Manrique. …med mange smårom mellom gangane. Her er fargane nøye avstemde. Legg merke til kor mykje som er kvitt (antakeleg kunstnaren sin farge). Her er me på veg opp att frå det undejordiske. Men fyrst litt meir kunst…
Her er litt av plantelivet i lavasanden. Ei spesiell, men likevel vakker utsikt frå eit rom over bakkenivå.. Skulle ein ha behov for ei toilettvitjing på turen er skiltinga ikkje til å mistyda…
Eg avslutter denne turen med ein blom til mine bloggvener.
Mirador betyr utkikkspost og dette er faktisk en spektaktulær sådan, beliggende på Lanzarote. Google Selve utsiktpunktet er ved toppen av et vel 500 meter høyt fjell og fjellsiden faller stupbratt ned mot havet utenfor. Det er øyas store arkitekt, Cesar Manrique, som har utviklet stedet som ble åpnet i 1974. Som dere ser av bildene er det gravd ut ganger i fjellet. …og gangene har sin avdempede kunstneriske utsmykning. Her ser dere innover mot utsiktshallen med et enormt panoramavindu. Store “skipsvinduer” er også innmontert i lavaveggen. Så er vi oppe på “taket” av miradoren og utsikten er mot Graciosa, en liten øy som har 2 – 300 innbyggere. Her kan dere kanskje ane høyden.
Fotografer og linselus er her nok av. …se bare her. De kommer også fra andre kloder… Huff, her var det bratt og langt ned. Gubben finner visst å måtte støtte lavasteinen. Det gror ut fra lavasprekkene.
En tur til Mirador del Rio kan trygt anbefales om dere legger ferieturen til Lanzarote. God tur.
Gubben hadde snautt vakna i si seng, då kjerringa kom med billetten. «Om to dagar ligg du ved eit basseng, ligg ikkje der og ver morgongretten».
No vart det fart i ein gamal skrott, sumarkleda laut leitast fram. Gløymt var stillongs, skjerf og vott. Nei no laut han roa ned med ein dram.
Raskt var kofferten pakka til toppen, godt assistert av frua. Kjende han yngdes, den gamle kroppen, som no skulle få sol på hu(d)a
Snart sto han på Flesland strigla og klar, i sin fargerike sumarhabitt. No gjev han han vinterdrittveret svar, dreg ned til sola med seg og sitt. 19.03.2014.M-m.
…må eg plaga dykk med eit par matopplevelsar me hadde på turen. Me køyrde ein tur heilt nord på øya til ein liten by som heiter Orzola. Der har dei gode fiskerestaurantar, og fisk likar me. Men der oppe heldt dei på med å renovera alle gatene så det meste var stengt. Så laut me dra sørover att, og stoppa då i ein liten by som heiter Arrieta og her fekk me det etterlengta fiskemåltidet. Som de ser er her unøye med mat for oss to og dei Canariske potetene høyrer sjølvsagt med. Her skal vera to fiskeslag – kva dei heiter veit eg ikkje – men god var fisken. Gubben tek for seg av godbitane. Eg er glad for at katten ikkje var med. For my american relatives. This is the fish-restaurant I mentioned at Arrieta. Så måtte me sjølsagt ha vårt obligatoriske Paella-måltid, her i gamlebyen i Puerto del Carmen.
Denne paellaen var noe av det beste me har smakt av denne retten. Vinen var heller ikke å forakte, sjølv om den er godt løynt i kjølaren. Heilt til slutt, og reve ut or sin sammenheng, vil eg visa korleis ein tilfører vatning til alt som gror opp av jorda her i det tørre og vulkanske landsskapet.
…som ikke fortrekker å ligge på stranda hele er det greit å leie bil og kjøre litt rundt til forskjellige steder på øya. Den er ikke stor så lange kjøreturer blir det ikke. En liten snerten Ford gjør transportjobben for oss. ..og her er en liten oversikt over Lanzarote. I dag besøkte vi Marina Rubicon hvor det finnes en bra båthavn og endel bra restauranter. I dag var vi så heldige at der var marked på stedet. Som dere ser, mye krimskrams og mest for unge damer. Det ble altså dårlig med handelen for vår del, men artig å kikke på utvalgene.
Småfisk helt oppe til bryggekanten, men.. …vi valgte omelett til lunch denne dagen, og med et glass hvitvin til er dette en favoritt.
I dag, på Kleppestø… …såg det slik ut då eg var ute og henta avisa. Ikke så gale at eg måtte fram med måkeskuffa, men vinteren er i emning.
For ei veke sidan, og sikkert også slik i dag, på Lanzarote… På morgonturen langsetter strandpromenaden. Det kvite oppe til venstre er ikkje snø, haha. Ikkje så folksamt på stranda, men ypperleg underlag og temperatur for morgonturen. Badegjestar er her, men dei greier seg med eit fotebad. Etter turen, kva smakar då betre enn dette ???
