Skriblerier og Funderier

På besøk hos gode venner i går fikk jeg tatt noen bilder fra hagen deres hvor vårblomstene sto i full flor.

Vårlyngen i full blomst.

Nydelige tulipaner, her var hundrevis av dem.

Disse var spesielt vakre, syntes jeg.

Mange flotte farger.

For ikke å snakke om utsikten fra stua. Her kommer hurtigruta inn fjorden (mot Bergen).
Nordhordlandsbrua ser dere i bakgrunnen. Jeg tror at det er landets lengste flytebro.

Sjokkmeldingen til alle veifarende i vårløysinga.:

Ha en fin dag uten telehiv verken på veien eller i sjela.

Nathan, den 7 år gamle etiopiske gutten, født og oppvokst i Norge, skal nå sendes til Etiopia, et land han aldri har vært og ikke kjenner. Mange er engasjert i saken til Nathan og liknende skjebner her i Norge.
Nå har Jan Erik Vold skrevet et lite dikt som viser hans, og svært manges mening om saken.

DIKTET: Enkel språklære

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Jan Erik Vold

Er det dette de mener med uttrykket pottetrening, eller er det første fase i veien mot å kunne smykke seg med datanerdtittelen?
Det er min venn Tore som lurer på dette.

Som dere ser satte jeg tre spørsmålstegn etter statementet, for vi hadde ikke før slokket grillen før værmeldingene fikk oss ned på jorda igjen - og  nå - ja, nå er det kuling nordavind og 5 grader.
Likevel lakker det mot grill - og - utesesong og tilhold på landsstedet så jeg blir mer eller mindre fraværende fra bloggen nå fremover.

Men først

Amanda sender opp vårens såpebobler.


Ja, så ble det endelig årets første grillmiddag. Denne mixed-grillen er en ganske god variant.

Så nyter "Kallen og katten" ettermiddagskaffen på terrassen.

Jeg kommer kanskje innom bloggen av og til, men ønsker mine medbloggere en riktig god sommer.

Ein gamal gubbe som frys mykje på føtene fekk ei varmande gåve i påskehelga. Men, som de skjøner, fekk han konkurranse om gåva.

Ei kjærkomen gåve.

Høyrt om gubben som fraus på beina ?
Om natta kjendes dei kalde som is.
Om dagen var dei som iskalde steina.
Han hangla då gjennom på ei vis.

Han freista tøfler og varmepåser,
men dette gav gubben lita lindring.
Beina fekk likevel kulderåser,
høgare makter vart bedne om lindring.

Så vart han bønhøyrd påskedagen.
Ullsokker kom som fra himmelen ned.
Ei god venninne gav løysing på plagen,
og gubben fekk endeleg fotevarm fred.

Men så ein morgon då gubben vakna,
han fann ikke sokkane sine att.
Kven låg vel og mol på sokken han sakna ?
Jau, det var husets gamle katt.

Så takkar han Gunvor for fotevarm lukke.
No søv han med sokkar og smil kring munnen.
Ingen høyrer han lenger sukke.
For no er endeleg fotvarmen funnen.
08.04.2012.M-m.

Denne fant jeg på nettet i dag.

I går hadde jeg et innlegg fra en bispevisitas i vårt bispedømme som skapte mye, og etter min mening berettiget brudulje i den religiøse andedammen.
I en samtale med min gode venn Pedro diskutertete vi forskjellen på visitas og besøk.

Pedro kom da med følgende episode som skulle belyse temaet ganske greitt.:
En liten gutt gikk til sin far og ville ha forklaring på de to begrepene, besøk og visitas.
Faren svarte da.: Dersom vi reiser til din mormor noen dager, da reiser vi på besøk, men dersom morrmor kommer til oss, da er det visitas!

Ha en fin og visitasfri dag.

No har Biskop Nordhaug endeleg fått vist si bispale makt ved å nekta ein hundreårig tradisjon ute i distrikta, nemleg ved å nekta prestar å utføra begravelsessermoniar rundt i bedehusa. Bedehusa er vigsla og burde då vera fullverdige gudshus, men det gjeld kanskje å visa at ein er ein dugande og mektig leiar. Så får det vera som det kan med etikken og kjenslene til folket han er sett til å vera åndeleg leiar for.
Han er redd for at desse lausslepte gravferdssermoniane skal gå ut over verdigheita. For meg står dette berre som maktmisbruk i Herrens namn.  Han burde vel heller då sjå litt på brurevigslene som i dag går føre seg på alle tenkjelege og utenkjelege stader. T.d. i polhavet , på fjelltoppar og andre eksotiske stader.
For meg er slike beslutningar berre eigna til endå større forakt for den gudstrua mange prelatar står for, og det gjer meg sterkt tvilande til å la eigen avskilssermoni få gå føre seg i kyrkja.

Eg vil vona at Bispen snur, ellers vil eg bruka ei omskriving av eit kjend bibelord.
"Fader forlat han, Han veit ikkje kva han gjer!"

Bispevisitvas.

No bryggjer det opp til strid her vest.
Ein bisp vil syna sitt store mynde.
Rettar guds harme mot lekmann og prest.
Gud nåde den som mot harmen vil synde.

Og saka hans er grei og banal.
Ei gravferd skal haldast på kyrkjeleg grunn,
og ikkje i ein skarve bedehussal.
Der får ein inga heilag og verdig stund.

Men bedehuset er ein vigsla stad.
Ein gamal bygdeleg institusjon,
kor bygdefolk samlast, song og bad,
og fann sin åndelege restitusjon.

Nei, her må bispen ta til vetet,
og spara på si kyrkjelege makt.
Han må trekkja dette bispale dekretet
som berre gjev kyrkjeleg harme og forakt.
24.04.2012.M-m.

Etter ei vårleg øygardshelg med jobbing i hage og med båt er eg no attende i den digitaliserte verda.
Som de skjøner var det vakkert vårver og eg laut ta eit bilete om kvelden då sola sa takk for seg bak haugar og sitkagran.

Ei naturoppleving eg ikkje fekk festa i kameraet var ein oter som kom ruslande gjennom hagen vår. Han auka nok tempoet då han oppdaga meg på terrassen, og då vart det ikkje tid til å henta kameraet. Eg skal prøva å halda høgare kameraberedsskap seinare slik at eg kan få dyret inn i kameraet om det sdkulle dukka opp att.