…jeg her i vår nye stue og kikker ut mot høstfargene i nabolaget.
Kveldsola lyser opp omgivelsene og det lille vannet i bakgrunnen har ikke en eneste krusning.
Høstfargene gjør etterhvert sitt inntog, så vi får la roen sige inn over oss, selv om det fremdeles finnes noen kasser fulle av flyttegods, men de skal nok bli tømt med tid og stunder.
Ha en fin høstdag.
Så sit me der…
i dopingklisteret saman med store delar av langrennsverda.
Google. Eit bilete eg aldri trudde at eg skulle få sjå.
Og eg som trudde (eller kanskje vona) at norske utøvarar og støtteressurser skulle kunne vera gode eksempel på at ein skal kunna greia å hevda seg i idrotten utan hjelp av kjemikaliar!
Fyrst syner det seg at ein stor del av langrennseliten plagest med astma og tek astamamedisin både på lovleg og ulovleg vis. På toppen av dette er det også, i den norske langrennseliten gjort prøving med same medisinen på friske utøvarar. Me er i ei gråsone seier nokon. Nei, dette er, etter mi meinig over gråsona og langt på veg inn i dopverda.
Så kjem sjokket over alle sjokk. Gromjenta Therese Johaug må grinande vedgå for heile skiverda at ho har fått i seg stoff som står på forbodslista. Ho har fått ein salve som skal lekja såre lepper. Trass i at innpakninga har klårt varsel om at salven er dop vert det smurd på, og vips – Therese er teken i doping.
No ventar det henne ein uviss dom som i verste fall kan øydeleggja karriera hennar.
Me vil så gjerne tru at Therese snakkar sant når ho seier at ho spurde lekjaren som gav henne salven, og som bekrefta at denne var ufarleg. Me vil også så gjerne at “god tru”-prinsippet kunne gjelda her, og at det er støtteapparatet som lyt ta straffa for denne tabben. Men slik er det ikkje. Objektivt ansvar betyr at Therese sjølv har ansvar for medisinske vurderingar i førekant av eige medisininntak, så ho får sannsynlegvis ein dom.
Ein annan ting er at ho må rekna med å møta både vondord og negative haldningar i konkurransemiljøet når ho kjem attende, dersom ho gjer det då…
Kva så med dei som har ansvar for utøvarane – støtteapparatet? Det må då kvila eit tungt ansvar på dei som utviklar rutiner og system for at idrotten skal fungera etter lov og regelverk, eit system som påviseleg ikkje fungerer som det skal.
For meg vert det då litt for lettvint å seia, som dei gjer.: “Eg tek ansvar og vert sitjande”. For å reisa tillit til norsk langrennssport trur eg at omverda, både innalands og sørafor Sinsenkrossen bør få sjå nokre nye andlet til vinteren.
Eg vonar sjølvsagt også å få sjå Therese der om ein skal tru at ho handla i “god tro”, som det heiter…men ho har ein tung vei å gå.
La meg til sist seia at eg framleis trur at den norske langrennseliten består av kvinner og menn som har gode verdiar, og eg voner inderleg at dei greier å attreisa omdømet til den norskeskisporten som no har fått ein alvorleg knekk…
Utfordringen…
Flyttingen vår har tatt sin tid, og mine krefter, så det har blitt lite blogging i det siste. Imidlertid ble jeg utfordret til å skrive et lite rim om prosessen…Noen vers har kommet inn i PC-en. Ikke så spenstig kanskje, men det var det som ramla ned på tastaturet.
En lettere oppgitt gubbe bak kassene som gjenstår å rydde opp…Men, her er lys i tunellen…
Flyttesjau.
Gubben og gamla har lura og lura;
skulle dei flytta eller la det skura.
Klatre opp trappa med giktbrotne bein,
eller velje ein meir lettstelt heim.
Luretida tok både månader og år
og rygg og fot vart meir og meir sår.
Endeleg fann dei ein høveleg «kåk»,
og husfred vart brått til flyttebråk.
Utfordringar stod med eitt i kø;
frå hus til leilighet, eg vert sprø.
Halve livet laut veljast vekk,
til og med dobbeltsenga, gru og skrekk!
Eit nytt vidunder kom fort på plass
med fjernkontroll og supermadrass.
Her kan ein røra det meste av skrotten
berre med hjelp av tommeltotten.
På loftet hang eit tidlegare liv,
nedkrympa klede på eit stort stativ.
Underleg kor kleda skrumpar inn
når tida og magemålet forsvinn.
Banankassen er eit kjært instrument,
Kor mange vart fylte, eg var spent.
Jau, fleire og førti kom på lasset
til det nye familiepalasset.
Flyttedagen gjekk som ein leik,
men gubben var både stressa og bleik.
Ville konjakken overleva transporten
eller var han på vegen borte vorten.
Nei, fram kom både møblar og glas
og konjakkflaska gjekk ikkje i knas.
Så no sit me midt i eit kaotisk rot
med glaset i handa og stigande mot.
18.10.2016.M-m.
Endelig….
er vi så vidt i gang i våre nye omgivelser. Flyttingen fra et romslig rekkehus til en fire-roms leilighet er på mange måter fullbragt. Prosessen med å finne best mulig plass til vårt tidligere liv i vårt nye hjem har vært utfordrende, for å si der forsiktig. Hvor mange tilhengerlass som har gått til miljøstasjonen tør en nesten ikke tenke på.
MEN, vi har satset på et enklere liv nå og det skal det bli. Kjøre bilen inn i garasjen og ta heisen opp til inngangsdøren – joda det fungerer fint. Det vil nok ta sin tid å komme helt i orden, men vi er godt i gang – og tid har pensjonister nok av.
Noen bilder fra selve flyttedagen fikk jeg da husket på.
Her har vi testet den minimalistiske stilen på overtakelsesdagen. Dette er halvparten av stua.
Gubben sitter klar til å undertegne overtakelsespapirene…
…mens fruen lurer på hvordan kjøkkenet skal arrangeres.
Vi må først vise omgivelsene at leiligheten nå endelig lever.
I tillegg til flyttebyrået fikk vi utmerket hjelp av barn og barnebarn.
Som man ser følte gubben seg litt satt ut blant alle flyttekassene (40-50 i tallet), men…
…om ettermiddagen begynte det å ordne seg rundt oss selv om belysningen ble en utfordring den første kvelden for i dag er alle stikkkontakter jordede og våre støpsel passet nok ikke inn i dette moderne miljøet. Men det var kanskje like greitt, for etter en hard flyttedag var vi tidlig modne for “Ole Lukkøye”.
I dag…
..let eg rimet mitt tilkjennegje at me bør kanskje vera litt meir varsam med kva me digitaliserer og legg ut på nettet, for me kan lett erfara det same som tidlegare president Nixon gjorde då han laut gå av som president. Han laut sanna ordet .: “Evig eies kun det tapte (teipte)!”
Elles skal ein gamal gubbe ikkje bry seg så mykje om kva folk gjer med liva sine, men moderasjon og omtanke kan vera stikkord..
Google
Botoxfylte lepper,
silikonsprengt pupp.
Livets salt og pepper
for utstillingskåt snupp.
Brunmalet hud,
åletrange jeans.
Fristende skrud,
det meste må syn?s.
Shopping er gøy,
la pengene flakse.
Nytt pyntetøy
lokker den unge kakse.
Skal du lage unge,
få det inn i bloggen.
La fremdriften runge
vis oss hele loggen.
Lykkes så prosessen
en unge blir resultatet.
På med babydressen
start babybloggepratet.
Kjære utadvendte blogger,
tenk over hva du gjør.
Alt hva du logger
vil følge til du dør.
13.09.2016.M-m.
Mange måter å eksponere seg på. Denne var jo litt artig.
Googole
Ha en fin dag…
Septemberhymne…
Denne månaden har også hatt sine lyse stunder for ein gamal gubbe som likar å setja dobbel strek under løgne ting som hender både i løvehola og andre stader.
Det er artig å fylgja Knut Arild etter at han var med i Pride-paraden. No er han vorten i tvil om han skal gå til sengs med Erna eller med Jonas dei neste fire åra.
Sponheim, han med hønene i løvehola. No er han vorten oppteken av ballar. Jaja, livskrisene kan gjera mykje med folk.
Sist men ikkje minst er det enno ein gong prova at er du ein dårleg sjef er vegen ofte open til større oppgåver – då gjerne i store internasjonale organisasjonar. Nei, eg tenkjer ikkje på Stoltenberg.
Google
September 2016.
Høyrt om Hareides store dilemma,
kva seng skal han leggje seg i?
Mellom Erna og Siv ligg han i klemma,
og Jonas har Audun på si?.
Ja, og så lyt ha retta opp skaden
etter å ha dansa i Prideparaden.
Ja, så er vegstriden i gong att her vest,
om beste vegen over fjellet står striden.
Medan hardingen tykkjer RV 7. er best
vil nordfylket over Hemsedalsiden
Kor skal me den nye vegen staka?
Me får setja Kolbergen på saka.
Ho Erna køyrer EL-lastebil,
men då vakna flyskatt-Trine.
Ho laut vise fram venstres miljøprofil
for dei NOX-trøytte veljarane sine.
Skal det grøne skiftet verta meir enn ord
lyt handlinga ut frå politikkens bord.
Så trampa oljeministeren i klaveret,
Han lyste ut oljefelt i hytt og vær.
Erna skjøna visst ikkje bæret,
for brått sto Trine og Knut Arild der.
Då vart det rabalder i løva sitt palass.
Hadde utvinningssemja gått i dass?
Så er Sponheimen atter på bana,
no saknar han politikarballar.
Kvar mann si høne, han før formana.
Slikt surrer i skallen til halvgamle kallar.
Men vert du for vågal, du veit kva hender.
Kolbergen vaktar høne og lender.
Er du ein sjef som vil opp og fram.
Ja, då lyt du prova di dugløyse fyrst.
Å mislukkast i jobben er inga skam
om du etter toppjobb er tyrst.
Skal du fyrst finna ein annan stol
lyt du sikta på direktørjobb i Interpol.
30.09.2016.M-m.
Gårsdagens…
…kulturopplevelse…: Spelmann på taket på den Nationale Scene i Bergen.
Her sitter vi på teateret; “Ready for rumble”, som det heter i boksesporten.
Har sett stykket for mange år siden så det var greitt å få en repetisjon. Stykket tar opp tema som er aktuelle selv i dag, kvinnesak, klasseskiller, og ikke minst undertrykkelser og menneskeforfølgelser i det russiske samfunnet. Tankene gikk uvegerlig til situasjonen mange ukrainere lever under i dag.
Det ble en kveld til hygge og tankevekkelse. Jeg ble ellers litt imponert over scenografien i dette gamle, erværdige og sikkert ganske tungvinte teateret.
En fin opplevelse.
Her er beviset. Vi var der…
Oppbruddstid….
Flytterapport.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive for mye om våre opplevelser ifm flytting fra et romslig rekkehus til en fire-roms leilighet. Bare tanken på oppbrudd etter 40 år på samme bosted har virket fjern, men tiden går og alderen kommer så en gang er det bare å bite tennene sammen og innse realiteten. Men tro nå ikke at vi sitter her og griner når vi nå skal flytte. Vi får en hensiktsmessig leilighet med alt på et golv – ingen trapper å forsere – heis nesten til døren…Nei, dette skal bli bra, tenker vi.
Utfordringen er å oppdage hvor mye vi har samlet inn i huset over de 40 åra vi har bodd her – og arbeidet med å kvitte seg med alle unødvendigheter som i kortere eller lengre tidsrom har vært nære deler av livene våre.
En gammel shorts som var med oss på første ferieturen, men som nå er både utdatert og innkrympet. Det finnes visst også en ditto bikini.
Rester etter jentenes dukkehus. Barnebøker som i dag er uaktuelle. Nei, det er alle “kjekt å ha” tingene som samtidig er minner som dukker opp i frasorteringsprosessen. Møblement som har tjent oss i mange år blir det ikke plass til i vårt nye hjem skal remplasseres med enklere og med tidsmessige varianter – det blir nok bra.
FINN.no er god å ha når man skal kvitte seg med slikt.
Vi har allerede kjørt bort flere tilhengerlass, og flere skal det bli. Og så er det all pakkingen. Gjett om vi sender takknemlige tanker til alle som spiser bananer. Om dere ikke allerede vet det er banankassene ypperlige til å pakke tunge saker som bøker etc. De er kraftige, og har en størrelse som gjør at man ikke kan pakke den for tunge. Så spis babaner folkens, i alle fall til vi har ferdigpakket.
Spis bananer folkens, vi trenger banankasser.
Bokhyllene tømmes.
Til og med OL-hatten må finne seg et annet hode å pryde…
Som dere skjønner er her hektisk og følelsesfylt aktivitet innomhus for tiden.
Innflyttingsdato er ikke helt bestemt, men vi snakker uker og ikke måneder fram i tid, og selve flytteprosessen overlater vi selvsagt til profesjonelle, og det samme gjelder utvasking av huset vårt.
Ha en fin dag…
Årets siste, og kanskje den beste sommerdagen…
…i alle fall på sjøen.
Dagen ble benyttet til å sette line i sjøen, og vi drog bokstavelig talt til havs med lina, og som vanlig hadde vi store forhåpninger til fangsten, denne gangen var det lange vi var ute etter. Men langefangsten uteble. Derimot ble det noe lyr og hyse og 10 – 15 pigghå. Den tror jeg kanskje står på rødlista så der må jeg skynde meg å si at den ble kastet på sjøen igjen. Pigghå er for øvrig en fisk som ikke står på husets spiseseddel.
Totalt ble det vel 20 – 30 kg. Ikke storfangst, men vi var fornøyd.
En flott sei er ikke å forakte på middagsbordet.
Resultatet var vi fornøyd med.
Fiskerne puster ute etter linedraget. Som dere ser er det speilblankt hav rundt oss.
…Og landet ilgger innenfor oss, bare å nyte denne ekstraordinære dagen.
En makrellfisker er ute og leter etter makrellen.
Som dere ser er det ikke alltid like stille her ute i havgapet. Dette bildet er tatt under en vinterstorm for et par år siden.
Her ligger noe av fangsten ferdig filettert…
…og i dag ble den konvertert til deilige fiskekaker…Dere kan bare misunne oss.
Ha en fin dag.
Det har vært relativt stille…
fra gubben i det siste. Det har sin årsak i at vi denne sommeren har jobbet med å bytte bolig – selge den gamle og kjøpe en ny. Den handelen kom i boks i går og vi står nå foran tiårets utfordring, nemlig å velge hva som skal få lov å bli med oss i vår 4 – roms og hva som må forlate oss nå etter 40+ år. Det blir ikke lett.
Dette er så vårt nye bosted bare et par km fra der vi har bodd i 40 år.
Et leilighetskompleks med 18 lettstelte leiligheter, akkurat passe for oss to seniorer.
Altså, den tunge jobben med å kvitte seg med ting og tang står foran oss , men det kan da bli godt å få kvittet seg med mange unødvendigheter.
Flytting, den blir iverksatt om en måneds tid. I mellomtiden kan det komme noen ord om framdriften – og – septemberhymnet regner jeg med det kan bli tid til.
Ha en fin dag.