Når vi skal flytte vil antakelig noen (oss i alle fall) oppleve at man, fra et velregulert liv i sin gode stol og i sitt trygge miljø må pakke livet ned i kasser en periode. O du store fader hvor mange kasser som skal til for å pakke ned 40 – 50 år av livet. I tillegg kan antakelig alt vi kastet ifm flyttingen ha gitt fjernvarme til halve Bergen en ukes tid. Til tross for nitid merking og sortering opplever en i pakkeperioden panikken med spørsmålet.: Hva er hvor?
Er det rart at gubben ser oppgitt ut midt i pakkekaoset.
Når det så kommer til møbleringen finner man snart ut at mange av de “antikke” møblene en har slett ikke passer inn i en mindre og moderne leilighet, og da er veien til møbelhandleren kort. Men, akk-o-ve, leveringstidene er lange og pappkasssetilværelsen likeså. Omsider, etter fjorten dager begynner ting å skje, og livet kan begynne å ta form igjen. Ut av pappkassene kommer kopper, kar, bøker, pyntegjenstander og utallige “kjekt-å ha-gjenstander”. Til og med våger gubben seg ut av kassen sin.
Etter å ha levd med TV på Wi-Fi-PC-en i fjorten dager ble dagsrevyen på 55-tommeren en ny opplevelse, og når kvelden attpåtil ble kronet med en semifinale i fotballcupen kunne gubben gå til sengs med et smil om munnen.
Som sagt, livet kryper smått om senn ut av flyttekassene, og det seg ut til at vi etterhvert oppnår formålet med flyttingen.: Et enklere liv…
