Har de høyrt om det store joleblotet i tigerstaden, eg trur det var i 2007. Då kom Liv Signe, Kristin og Jens saman for å nyta joleribbe og akevitt, og for å feira at dei hadde greidd seg også dette året utan separasjon og skilsmål. Då dei var komne til kaffibordet, der konjakkeimen la seg over dei, og dimma dei både på syn og tanke, var det tida for å løysa dei store problema i verda. Me kjenner det kanskje att fra eigne røynsler frå seine kveldar i konjakkskodde. Kristin slo til med ein gong med si hjartesak, den store luftureininga i verda. Nå laut dei tre setja i gong den globale bergingsaksjonen, og samtalen rundt det konjakktunge kaffibordet sikta inn mot biltrafikken. Kristin hadde høyrt ein stad at dieselbilar skulle vera mykje reinare å køyra enn dei gamle bensinbilane, og på nachspelet etter joleblotet vart dei einige om at no skulle folket få rimelege dieselbilar. Folket , som trur på det som kjem frå høgdene, sjølv frå eit fuktig joleblot, sette i gong og skifta ut sine bilar med verda sine bergingsbåtar, dieselbilane.
MEN, etter ein stor fest kjem ofte blåmåndagen, og den seig fort inn over landet. Det synte seg at Kristin ikkje hadde fått med seg at dieselbilane spydde ut mykje drit og lort i form av støv, og at ein difor laut sila bort denne f?skapen med eit filter. Dei som ikkje hadde slike filter på bilane sine laut betala ekstra mykje skatt på bilen. Kva denne ekstra skatteinntekta skulle gå til er visst enno ikkje klårgjort.
Jaja, men som ikkje dette var nok, så kom det fort fram at desse hersens dieselbilane spydde ut mykje meir gift enn dei gamle bensinbilane. Det er visstnok så gale at dei i den nest største byen vår tenkjer å auka bomprisen for diesebilar som vil inn til byen. Kva skal så desse ekstra inntektene gå til, antakeleg til meir vegbyggjing!
For å gjera ei lang soge kort. Tru aldri på dei milde gåvene frå joleblota til Liv Signe, Kristin og Jens i tigerstaden. Blåmåndagen er snart over deg og då kan du fort kome til å angre på dei fuktige råda du fekk.
Nå stikker jeg kanskje hånden inn i et hvepsebol, men vil la det stå til.
Jeg registrerer i pressen at vår engleprinsesse anmoder om at det nå bør sendes engler til det japanske folket. Jeg håper at hun evt mener engler i form av hjelpende og trøstende hender. Dersom hun derimot mener at vi bør sende de med vinger på, er hun etter min mening langt ute på blåmyra. Skal vi sitte stille og vente på, og forvente undere der borte i den situasjonen som er der, tror jeg at vi lever i en i en komanær tilværelse.
Det de trenger der nede nå er tilstedeværelse av ressurser til å søke, redde, rydde og reetablere sine hverdager. Når vi ute i verden skal sende hjelp er det ikke engler jeg først og fremst tenker på.
Forresten, hva synes dere om engleaktiviteten til vår prinsesse?
Han lyser så klårt i kveld, ned på den vintermørke jorda. Han har pynta seg, med ein stor og vakker ring. Han er på friarferd, til skifolket. Månen. 13.03.2011. M-m.
I radio kom ei alvorleg melding; Katastrofe i Japan. Jorda der var i kraftig skjelving, truga av klodens kjernevulkan. Det vart varsla ei dommedagsbåre som kom til å feia hus og liv av gårde.
Så kom det fram i fjernsynsruta, skremande scener om kraft og skade. Bylgjer av vatn som fossa og spruta, og øydela alt med sin kanonade. Elvar av bilar, hus og jord båtar med vetskremde folk om bord.
Heile byar sto i brann, levande landsskap vart lagd aude. Bilar køyrde så fort dei vann bort frå flammar og frå daude. Så vart det stilt og bylgjene spakna, no laut ein finna dei som var sakna.
Hjelpelause vitne til daude og skade, fylte med empati og sorg, ser me naturens terrorkaskade, skjønar brått at vårt liv ?er på borg?. Men flinke og disiplinerte Japan, vil reisa seg att så fort dei kan. 12.03.2011.M-m.
Verdens Barn har formidling av internasjonale adopsjoner som hovedformål. Verdens Barn bygger sitt arbeid med adopsjon på en helhetlig tenkning. Adopsjon skal bare skje når det er til barnets beste.
Verdens Barn har et særlig ansvar for å drive kortsiktig og langsiktig hjelpearbeid på et humanitært grunnlag, rettet mot vanskeligstilte barn og familier i våre samarbeidsland. Målet med hjelpearbeidet er å styrke barns mulighet til en positiv oppvekst og utvikling.
I dag vil jeg formidle noen ord om fjernadopsjon. En hel del humanitære organisasjoner driver denne virksomheten i dag, og vi kom med for ca 10 år siden. Vi valgte organisasjonen Verdens Barn og føler oss trygge på at de forvalter innsendte midler på en god måte. Bakgrunnen var at vi såg for oss at vi for en billig penge kanskje kunne gjøre en forskjell for et menneske i en underpriviligert del av verden. For en innsats på under kr 2000,- pr år er vi med på å sikre et udannelsesgrunnlag for et barn. Vi har i løpet av de ti årene støttet to barn fra India. Felles for bakgrunnen deres er at de kommer fra svært fattige hjem hvor mora understøtter familien så godt hun kan mens faren drukner sine sorger i akohol. En årlig rapport gir oss en kort info om utviklingen på skole og i familieliv, og det gir oss for så vidt en viss garanti for at våre penger komme dit de er tenkt.
Hvordan har det så gått ? Den første fjernadopterte hadde vi i fem – seks år, men der var livssituasjonen slik at det ble så som så med skolegangen, og til slutt droppet hun ut av skolen. Vi kan da bare tenke oss til hvordan det går med henne, men vi kan håpe at hun har fått et minimumsgrunnlag som kan hjelpe henne videre. Nå har vi en gutt fra samme vanskelige miljø. Han ser ut til å jobbe med skolen og har fine resultater hittil. Her får vi bare krysse fingrene og håpe at vi har vært med på å gjøre en forskjell for ham videre i livet.
Til slutt noen ord til de som vi har hørt si, hvorfor skal enkelte få sjansen mens den store massen fremdeles vil slite “i gjørma”. Jeg som enkeltperson kan kanskje hjelpe en eller to, skal jeg da unnlate å gjøre det pga skjebnen til alle de andre? Det blir helt feil i mitt hode.
Til politikerne Bruk heller U-hjelpen til målrettede tiltak mot barn og unge der det er politisk og praktisk mulig. Heller det enn å feite opp korrupte regimer og politikere i de diktatorstyrte landene rundt i verden.
Ute i Øygarden har vi, i forbindelse med utbygging av oljevirksomheten fått bygd ut et godt gang – og – sykkelstinett langs hovedveiene våre. Dette er da også brukt mye, og jeg rusler ofte på disse veiene. Rundt stiene fins spor etter tiden da befolkningen her ute spadde opp torv, da dette var stort sett eneste brenselekilden i Øygarden på 1800-tallet. Her ute ble det tatt opp torv til ut på 50 – tallet På vårparten spadde folk opp torv som ble tørket og bragt i hus til vinterbrensel. Torv er gammelt jordsmonn man finner i myrer, og det består for en stor grad av råtnede trær og annen gammel vegetasjon som er konservert i myrene. Det har en ganske god varmeverdi.
Til å oppbevare torven ble det så bygd steinhus i utmarka, såkalte torvhus. Disse kunne også bli brukt som utefjøs for husdyra eller til oppbevaring av utmarksfor – alt etter behov.
På min vei ligger det 10 – 15 slike torvhus fra 1800 -tallet, og mange av dem er vedlikeholdt slik at de fremstår slik de gjorde opprinnelig. Her er noen eksemplar.
I dag et lite skråblikk på forrige ukes VM – eller skal vi heller si det åpne norske mesterkapet i Holmenkollen. Det ble nesten litt for mye av det gode.
Kæm e’kongen ??
Her er det visstnok en italiener som følte seg tråkket på tærne etter en målgang. I et tidligere innlegg hadde jeg et kritisk innlegg til Northugs oppførsel under og etter konkurransene. Nå synes jeg at han hadde en helt grei opptreden. Det at han erter svenskene under og etter målgang er liksom noe som hører med.
I det hele, jeg synes at Petter er en verdig mester, men jeg vil heller ikke glemme de andre norske langrennsløperne som gjorde pressens forhåndsdømming til skamme.
Kæm e’dronninga ?
Marit Bjørgen synes jeg er den største i dette VM. Ikke bare fordi hun har tatt så mye gull, men ikke minst for den måten hun har greidd å jobbe seg tilbake til verdenseliten etter at hun nærmest var avskrevet som langrennsløper i to tre år. Gratulerer Marit.
Jeg glemmer selvsagt ikke de andre skijentene heller, de gjorde en kjempeinnsats og ga oss mye glede under mesterskapet. Imidlertid synes jeg at Therese Johaugs prestasjon ved å vinne 30 km var langt i overkant, for meg ble det den aller beste distansen å følge. Gratulerer.
Så får vi håpe at den norske fremgangen vil anspore andre nasjoner til innsats for å ta igjen det norske forspranget, og at ikke interessen for sporten daler ute i verden.
En lege har funnet opp en maskin som kan overføre smertene under en fødsel til barnets far via en satellitt i lufta. Et ektepar vil ta sjansen på å prøve maskinen. Når tiden er inne reiser de sammen til fødeavdelingen. Når fødselen er i gang blir maskinen innstilt på å overføre 25% av smertene. Men mannen merker overhodet ingen ting. Legen synes det virker merkelig og høyner innstillingen til 50%. Mannen merker fortsatt ingen ting, men kvinnen har det merkbart bedre. Ettersom hun har det så mye bedre, overføres 100% av smertene til mannen som fortsatt ikke kjenner noe. Fødselen går uten at kvinnen har noe som helst smerte, og et velskapt barn fødes. Når mannen kommer hjem fra fødeavdelingen får han sjokk. Postmannen ligger død i trappeoppgangen???
I dag vil jeg bringe dere over til det maritime miljøet. Da jeg forrige uke fikk tak i fisk hos en av mine gamle skolekamerater fra folkeskoledagerne viste han meg to sjeldne gjester som han hadde fått i garna sine. Jeg fikk tatt noen bilder, og her er prøver på hva man også kan få på garna.
Øverste bildet er en 11-armet sjøstjerne, diameter ca 15 cm. Den er muligens kalt solstjerne. Vakker, ikke sant?
Under kan dere se bilde av en St. Petersfisk. Den er relativt sjelden i våre farvann, men den kan finnes helt opp til Trondheimsfjorden. Denne fisken var ca 1 kg. Ikke så pen å se på, men skal smake bra. Hvordan den har fått navnet vet jeg ikke, men noen kan kanskje hjelpe meg der.
