Beklagar, regla om at det ikkje fins dårleg ver, berre dårlege klær heldt ikkje lengre på meg! No har stormane stort sett avløyst kvarandre frå midten av november med tromming av striregn og lynglimt med torebrak som akkopagnement.
Kall meg gjerne for ein surpomp og klagar, men no får det pinadø vera nok vatn og uver.
Eg har også prøvd å tenkja gjennom veret slik det har fortona seg der eg har vore mest dette året, og mine verminne har eg knytt til denne små poesisnutten.
Bileta er frå Google.
Medan eg sat og skulle nyta Nobelkonserten hin kvelden slepte toreversinfernoet laust att og eg kom i passeleg stemning til å gjera refleksjonen som er sett på papiret under.
Veråret 2011.
Dette året har bydd oss så mykje,
men mest av alt, uroleg ver.
Er verlaget no styrt av han Tykje,
og har han i år vore sur og sær?
Det starta med frost og snø.
Me baska lenge med kulde og is.
Ville det aldri spira på vår bø?
Skulle me ikke få kjenna vårleg bris?
Sumaren gjekk med regn og vind,
det surkla i klær og sko.
Me sakna dei ljose sumarsinn,
og sumarhabitten fekk ligga i ro.
Me ynskte oss så ein herleg haust,
med vakre fargar og måneljos.
Men stormane bles bort fast og laust,
og gav oss slett ingen førjulskos.
Me lyder til fredspriskonserten
i vår kveldsfreda stove.
kva glede gjev underhaldningseksperten
når uværsgudane aldri vil sove.
For her flerrar lyna i eitt framfor glaset
og lufta er fylt av torebrak.
Sjølv katten skremest av uverskalaset,
og alle er glad dei er under tak.
Men gå ikkje rundt som ein grå pessimist.
Gløym dette traurige året.
Sats på at neste års godversgnist
vil vara og varma. Du sler ut håret!
12.12.2011.M-m.












