Bilde fra Google
Haustmånen.
Det mørknar og kvelden stundar på.
snart er dagsljos og fuglesong borte.
På toppane kan du siste solstrålane sjå,
men hausten gjer dagane alt meir korte.
Då ser du han brått stig bak åsen i aust,
ein gulbleik måne som mest er full.
Han blenkjer i fjorden i vindstill haust,
og teiknar ei stripe forgylt som gull.
Han lyser opp ei sovnande grend,
og smyg sitt ljos inn i stova.
I halvmyrkret der, sit dei så spent,
dei to som er nyss trulova.
Mannen i månen kikkar inn.
Dei to ansar berre kvarandre,
som sit der inne i sitt lukkespinn,
og vil resten av vegen vandre.
Men månen er blyg, stig vidare opp.
Han skapte berre litt stemning.
Vidare fer han til neste stopp,
kor nyspira kjærleik er i emning.
Kjære haustmåne, stig opp bak kvar topp.
Lys opp når sola og varmen er borte.
Nør opp elden i hausttung kropp,
når netter vert lenger og dagane korte.
26.09.2010.M.m.
dette var et vakkert dikt:))vi får håpe det blir mye måneskinn framover:)
fruensvilje:Det var vel kanskje i et akutt anfall av månesavn jeg fant fram dette fra arkivet mitt. Månen må vi kanskje vente med til vi kommer til Lanzarote om tre ukers tid. Ha en fin kveld.
Nyyydelig dikt! Vurderer å lese det opp på jobben til freda’n. Det er kvalitet over dette Magnus!
Broder’n og svigerinna i øst:Takker. Synes du det er OK, må du bare bruke det. I morgen kommer det forresten et lite innspill om den populære lavkarbodietten.
Ha en god kveld.