Fyrst vil eg syna dykk at dei fyrste gjestene, eller den fyrste gjesten alt er komen i huset. Det er Alvin, huskatten til den yngre generasjonen. Han er godt og vel eit år og er ein aktiv krabat. Alt må granskast.
Fyrst er det gyngestolen som må snusast på. Dinest må bokhylla granskast. Ikkje noko etande der heller. Nei, det er visst best at eg kjem meg nedatt i godstolen. Det er tryggast der. Her trur eg at eg vert verandes til kveldsmaten vert sett fram.
Så over til påskeværet. Det startar friskt med ein kraftig nordavind, og då er det tid for å finna seg eit utsiktspunkt nede ved sjøen og sjå på naturkreftene der ute. Det er i friskaste laget for båtturar i dag. Ein ser at det “kokar” på grunnane vest i havet. Også inne ved land bryt sjøen godt.
Så har dronninga inntatt plassen fremfor et av stuevinduene…Det er nok best for en “gammel/17 år” dame å holde seg inne når temperaturen kryper nedover på gradestokken. Her kan hun sitte og kjefte på skjora på utsiden uten at det har konsekvenser. Hun er også flink til å fange de få solstrålene som trenger gjennom skyene på denne årstida. Livet kan være godt for gamle Maja…
Var ikke det tittelen på en sang fra “oldtiden”. Vi benytter de flotte høstdagene vi nå har til å ta en tur ut på “hytta”, eller kanskje vi kan kalle det landsstedet. Ettersom det var helt vindstille her ute i havgapet måtte gubben benytte dagen til å ta noen bilder av nærområdet. Først årets siste rose fra hagen her ute. Vakker, ikke sant ? Så ei gammel utløe godt gjemt bak busker og kratt. Dette var nok benyttet som sauefjøs og høyløe for 50 – 60 år siden. Snur vi oss rundt ligger vannet der og speiler landskapet rundt. Snur vi oss enda litt ligger hytta der. For å gjøre idyllen fullkommen burde det kanskje kommet røyk opp fra pipa, men det får dere ha til gode,,, Enda et speilobjekt Så et bilde tatt fra stuevinduet. Så en liten quiss tilslutt. Dette vet nok alle mine lokalkjente følgere hva er, men hva med dere andre?
Lite, vil jeg si, men i dag bevilget de to pensjonistene seg en bytur. Det nærmer seg jul må vite, og da trigges handlegenene. Når man skal sende en liten gave til utlandet må man være i postbutikken i god tid om det man sender skal komme fram til denne jula. Som dere ser er været OK i byen vår i dag, men jeg tror at det er i tidligste laget til å frekventere “Zachens” nattklubb, kanskje er fiskerestauranten et alternativ. I alle fall… Løven passer på, så her slipper du ikke inn om du har fylt for mange under vesten. Jeg er ikke sikker på om hans vaktsomme blikk fokuserer deg så strengt etter nattklubbesøket. Men det er vel kanskje like greitt. Men det gubben var spesielt interessert i å se i dag var den flotte broen Kunst og designhøgskolen hadde satt opp over Byvågen i natt. Dette er deres årlige byggestunt. Jeg har tidligere vist dere tårn, portaler og andre byggverk de har satt opp. Når broen er ferdig tror jeg at det vil være mulig å gå over den. I alle fall er jeg redd for at enkelte, i en sen og fuktig nattetime vil kunne få seg en rask avkjøling i Vågen i forsøket på å forsere kunstverket på ustøe bein.
Ute på Torgutstikkeren står en av heltene i shetlandsgjengen, den mest kjente av dem alle, Leif Larsen eller Shetlandslarsen og ser innover byen. Vender vi blikket andre veien, opp mot byfjellene faller øyet på byens gamle kjøttbasar. ..-og Bryggen (Tyskebryggen) ligger jo i samme strøket. I den nærmeste bygningen holder Audhild Viken til med sine brukskunst – og – souvenirbutikker. Som dere ser er det Julehuset som dukker opp først, og den virksomheten går vel noen heftige salgsuker i møte. I alle fall vil jeg tro at Audhild ser fram til førjulsaktiviteten Lengst borte i bildet skimter man Haakonshallen…
I en sen ettermiddagstime, og etter en kontroll hos en kjevekirurg var det dags å ta en tur “på byen” mens jeg først var der. Kaffe og eplekake ble det også på en liten kafe med flott utsikt over Torgalmenningen. Utsikten gir jeg dere gjerne del i.
Så er det tid for cruiseskipene å forlate byen med de syv fjell. Her er båten på vei under Askøybrua.
I dag fann eg ut at det var på tida å få rørt litt på ein litt skrøpeleg tidleghaustskrott. Difor, på med skoa som utfordrar dørstokkmila, capsen som viser at han tilhøyrer ein Champignon, og apparatet som skal dokumentera turen. Fyrst lyt eg finne ut kva veg eg skal ta i dag. Her er fleire alternativ, og eg valde midt på treet, ca 3,5 km. Det får jaggu ryggen tola i dag. Langsmed kommunevegen kjem eg fyrst til eit lite vatn, og her står i framgrunnen ei “bøllegran”. Meir om det seinare. Vatnet har også koloniar med vassliljer, men vårherre greidde å drukna dei sist veke då han kom med fleire titals millimeter med regn. Jaja, årstida var vel og med på den prosessen. Så over til bølletrea, og da er det i fyrste rekkje sitkagrana det er snakk om. Ho formerer seg fortare enn kaniner og er til pest og plage mange stader, også her i Øygarden. Visste de forresten at grana har fått navnet etter den 4. største byen i Alaska som heiter Sitka. Ho kom til landet vårt for fleire hundre år sidan, men vart først seriøst planta ut på 1950-talet, sikkert velmeint og i god tru. Når me ser resultatet i dag er me ikkje like sikker på at denne skogplantinga var så lur. Biletet viser ein bølleskogteig, og i framgrunnen ser de sjølvplanta avleggjarar. Så går turen framom vassverket som dekkjer behovet til ein del av Øygarden. Det er eit av dei mest moderne i landet – og – vatnet er godt å drikka. Små tjønner, som var turre for 14 dagar sidan ligg no og blenkjer i føremiddagsstilla. Avblomstrande lyng fortel oss at hausten er etter oss. Landsskapet er vakkert, men høge straummastrer skjemmer opplevinga. Det heiter seg at lina me ser her skal vera førebels, og vara i 15 år. Ja, me har ei førebels luksusavgift på biler som vart innført på 1920-talet. Me får sjå til at borneborna våre ser til at dei førebels byggverka vert borte att. Han der gubben forføl meg heile tida…Dagens selfie, kanskje… Så over til grusvegen, den representerer den finaste delen av turen. Den er eit positivt resultat av at ei oljeleidning som er lagd ved sida av vegen. De kan sjå skiltet som varslar om det litt il høgre på biletet. Her er honningfangsten i full gong. Sopptid, men eg veit ikkje om denne karen er etande. Ein gamal fråflytt eigendom som ligg einsamt oppe i skogholtet. På tide å tenkja på juletre, men du er vel kanskje av dei som har eit som ligg og samlar støv under senga, eller i garasjen? Sitkagrana er vel kan hende ikkje eit alternativ i alle fall.
Så, etter tre kvarter ser eg “home sweet home”, Turen er nesten over, men fyrst…
… må eg visa dykk ein gamal “skjeneflor”, eit uthus (litt nedsige) som er bygd under ein hiller rett ved huset vårt. Det var brukt som hus for kyr på sumarbeite, og det var også nytta som smie under vegbyggjingstida her. Det er sikkert over 100 år gamalt. Skal tru om ikkje arkeologane kunne finna noko av interesse her?
Vel, dette vart vel ein tur i lengste laget for bloggen, men for meg vart det litt nyttig og fin mosjon for så vel skrott som for tankar. Ha ein fin dag…
… må eg enno ein gong syna mine lesarar eit bilete frå prøvesmakinga av plommehausten. Frukta var såpass mogen at den kunne etast av ein tannlaus gamal gubbe… Resten av antrekket har sitt opphav i Afrika. Så er det ein annan som “jaskar” i seg nykokt pale. Her går det verkjeleg unna. Fatet er tomt på ein, to, tre. men forresten, er her nokon andre som er ute etter pala mi ? Alvin vil ha gourmetmåltidet for seg sjølv. Elles er det “hoinndagaver” kor sola skin på terassen i den eine augneblinken, medan toreskya lurer i horisonten.. Ja slik går nu hoinndagan…
Ja, så kom den, den første høststormen. Tidligere enn ventet – kraftigere også. Flere rotvelter, men ettersom det var mest sitkagran som hadde falt så gjør det vel egentlig ikke noe, for den er et fremmedelement her ute i havgapet “anyway”. Her er litt av resultatet av stormen. Dette er ei pil som måtte gi opp. Også hagemøblene fant veien utenfor terrassen, se til høyre på bildet.
Men etter stormen stilnet det og da var det tid for å sjekke om båtene fremdeles låg trygt. Denne gangen hadde alle fortøyningene holdt stand og her er noen bilder fra havna, dagen derpå. Her er et glimt fra den indre havna hvor båtene ligger godt skjermet. Representanter fra dagens “kråketing” i bakgrunnen. Et gløtt ut mellom nausta. Trange smau. I dag ligger småbåtflåten i havn.
…er snille, eller er vi snille, og slik var 24. mai i Bergen. Byens storstue, Torgalmenningen var kledd opp med en kunstgresstripe og det var satt ut gode gamle solstoler av tre hvor folk kunne slå seg ned. Mye liv og røre i byen denne godversdagen. Selvsagt var gubben ute og promenerte med sin Liv. …og “fugleberget” var fullt av unger mens Ole Bull akkompagnerte. Også denne kroppen var oppe og spaserte godt hjulpet av teknologien, men den aktiviteten fikk vi dessverre ikke se. Arkitektstudentene i byen reiser hvert år enkle byggverk forskjellige steder i byen. I år feirer de 20-års jubileum og har vært særdeles aktive. Tilslutt dagens selfie av gubben, flankert av Magnus og Amanda.
Den er det kanskje ikke andre som har hørt om, men her kommer forklaringen. Audun Hetland var en meget kjent og anerkjent karikaturtegner i Bergen på 50 – 90 -tallet. Mye av hans produksjon hadde sterke bånd til byen og dens tradisjoner. Men han spilte også på mer nasjonale strengen når det passet slik. Til eksempel illustrerte han Jon Leirfalls humørbøker fra tiden på stortinget. I dag finner vi en bygning på Bryggen hvor kopier av hans teninger selges. Her viser jeg et par tegninger som jeg fant i en nylig utgitt bok om Hetland. Først har han sin egen vri på grunnlovsdagen og forbindelsen med eidsvollmennene. Som det er beskrevet var ikke lovforsamlingen på Eidsvoll helt tørrlagte, for å si det mildt. Dagen s 17. mai har nok også sine festtradisjoner, kan man si. Her trengs vel ingen forklaring. Håper at teksten over til venstre er leselig. For alle tilfellers skyld.: -“Men dette er jo ingen danseplate ?!” -“Kem e’det som har sagt at vi har kommet her for å danse?”
Jeg får også ta med noen av dagens bilder fra Blomsterbyen Bergen. Vakkert? Til høyre en Rhododendron. Hvite stemorsblomster langs Lungegårdsvannet… Chr Michelsen skuer over tulipanhavet i byparken. En beblomstret musikkpaviljong… Edv. Grieg har også fått sin “blomsterhage”. Han står litt bortgjemt midt i bildet. Så kom bybanen, byens kollektivstolthet.
