På min daglige safari i Google fant jeg et par lette innslag som kan tjene til oppmuntring og kanskje en liten advarsel til de av oss som nyter for store doser passivitet foran PC-en.
Slik gikk det der i gården.
Ellers sper jeg på med en blødme fra “Down Under”.
Ha en fin dag.
En av årets julegaver var denne boka “Mørkets Rike” som er en erfaringsbeskrivelse eller et stykke saksprosa om livet i Nord-Korea de siste 30 åra.
Boka er skrevet av Barbara Demick, en amerikansk journalist bosatt i Beijing, og boka kom ut i Norge i 2011. Den referer livet til 6 nordkoreanere, og beskriver deres opplevelse i landet, om kampen for å overleve, om den statlige manipuleringen og den etterhvert gryende oppvåkningen som førte til at de med livet som innsats forlot familie og rømte ut.
Beskrivelsen om hungerkatastrofen i 1990 – 95 hvor ca 2 mill mennesker døde gir et bilde av en vanstyrt og kontrollerende stat hvor folket i mange regioner lever som dyr – ja på et ennå lavere plan.
Da en av aktørene i boka unnslapp til Kina oppdaget hun at det var satt fram hvit ris til hunden i huset. Det var mat hun ikke hadde fått på flere år.
Det var også slik at staten måtte redusere krav til minimumshøyde for soldatene til under 1.60m da at ungdommen ble lavere pga underernæring.
Folk måtte selge unna møbler og klær for å skaffe mat til faamilien.
Boka gir også gode eksempler på den manipulerende og kontrollerende virksomheten folk ble utsatt for, også fra egen familie, og de umenneskelige straffene som fulgte. Det minte meg litt det vi hørte om den nasistiske angivervirksomheten under siste krig. Bare det at i Nord Korea virker det som denne virksomheten er ennå mer intens.
Ettersom de nå har fått en ny leder, Kim Jong Un, som ser ut til å følge i minst samme umenneskelige spor som sine forgjengere, ref hans “manifest” om bestraffelse av innbyggere som vil rømme landet og familiene deres, ser det ikke ut til at befolkningen i Nord Korea vil møte noen vår med det første.
Imidlertid er jeg overbevist om at endringene må komme innenfra, men det er ikke lett med den jernhånden som ligger over borgerne, og et maktskifte vil utvilsomt ha en høy menneskelig pris.
Jeg føler at boka gir et godt og realistisk bilde av levefoholdene til størstedelen av befolkningen. Selvsagt må en også formode at der fins befolkningsgrupper som har det brukbart, men et land der TV-apparatene er plombert på den statlige indoktrinerende TV-stasjonen er ikke et land jeg ville ha bodd i.
Ha en god dag i et fritt Norge.
Etter å ha hatt begredelig vær nå, ja – det føles i månedsvis så det ut til å lette litt på skydekket i går. Vel, lette og lette – vi er glad for lite på våre kanter.
Her er hva vi fikk. Som dere ser ligger det noen tåkedotter nede i byen vår, men ellers var det stort sett bra.
Dagen måtte utnyttes, men så var det de spennende duellene i Monsterbakken som lokket oss til TV-apparatet. Det førte til at vi “sala gampen” litt tidlig og kjørte ut til Alvøen hvor vi hadde en fin tur i stille omgivelser der ute ved den gamle papirfabrikken og i omnrådet rundt.
Den gamle papirfabrikken ble startet i 1797 og den stengte dørene i 1981. Alvøen Papirfabrikk er kanskje mest kjent for produksjon av pengepapir, og ikke minst for det flotte skrivepapiret de produserte. Var man skikkelig i støtet med et nytt forhold var det bare varme ord på Alvøen papir som galdt.
I dag er her andre aktiviteter, og her fins butikker for gaveartikler, kunst, brukskunst o.a. Bl.a. et ridesenter som dette bildet viser. Jeg tror at butikkene er åpne en stund om søndagene – i alle fall om sommeren.
Idylliske småhus utgjør også en del av den gamle bedriften. Her holdes også av og til konserter med kjente musikere sommerstid.
Bedrifteieren, eller skal vi heller si godseieren, hadde en flott eiendom som fremdeles er i familiens eie. etter det jeg har kjennskap til.
Et lysthus hører selvsagt med i et slikt konsept.
En del av de vakre gjerdet som omkranser eiendommen.
Like i nærheten av bedriften ligger det jeg antar er gamle arbeiderboliger, godt vedlikeholdte hus som ennå er i bruk.
Er det ikke flott kanskje?
Dette ble altså en kort, men fin tur en oppholdsdag mellom storm og uvær. Turen kan trygt anbefales om man er på disse kanter en gang.
Det må også sies at vi rakk hjem til å få med oss Marits litt sure nederlag for Justina, og Petters ditto for Dario. Tross det, de gjorde alle en flott innsats i vinterens store styrkeprøve med ski på beina.
Ha en fin dag.
Fra Google.
Trur han at me vestlendingar er dumme???
For eit på år sidan kom det ein lett forvirra partisekretær hit til Vestlandet og fortalde at no skulle partiet hans satsa meir på denne regionen. Her skulle verta meir pengar til vegar og nærast ubegrensa tilgong på straum.
Den siste lovnaden heldt han i alle fall. Han var ikkje før landa i Oslo før me fekk melding om at det skulle byggjast gigantiske straumliner både i Hardanger og nordover på kysten. Behovet for den store skjemmande utbygginga i Hardanger var det få som forsto seg på, og det synte seg då seinare at det var andre interesser enn vestlendingane sine som var grunnlaget for utbyggingstrongen, nemleg straumeksport og kraft til oljeverksemda. Der ute i Nordsjøen forureinar visst gassbrenning meir enn om me brenn den same gassen på kontinentet, og då lyt me føra straum ut dit i staden!
Me registrerer også at det å leggja straumkablar til England ser ut til å vera meir gjennomførleg enn å leggja dei same kablane i Hadangerfjorden.
Så kom Dagmar.
Det var ei valdeleg furie som bles ned straumkablar og infrastruktur og sette by og bygd straum ? og ? kommunikasjonslause i dagar, ja til og med over veka.
Her kom nokre ministrar og såg på øydeleggjingane. Dei bar seg over korleis det såg ut, og for sin veg attende til den trygge tigerstaden.
Vestlendingane ville ha meir handfaste tiltak mot framtidige øydeleggjingar, og ville ha sjølve statsministeren vestover. Men han var oppteken i Polhavet så han hadde ikkje tid til oss.
Men, brått skjøna han at noko måtte gjerast om ikkje vestlendingane skulle gje han banesår ved neste stortingsval, og han han laut motvillig ta den lange vegen over fjellet for å sjå til oss i vår armod.
Då han kom kunne han fortelja oss at nå skulle alt verta mykje betre. Me skulle få store kraftliner både i Hardanger og i Sogn og Fjordane., Dei skulle avhjelpa og forhindra framtidige problem med straumtilførsla vår.
Då må eg spørja, er det me eller er det statsministreren som er dum. Det var då ikkje dei store tilførselslinene som tok straumen vår i julehelga. Det var dei lokale linene mellom grender og hus.
Nei Jens, du kunne like godt ha halde deg i Polhavet dersom du ikkje hadde noko betre å koma med enn informasjon om det me visste om frå før.
Me treng ein lokal infrastruktur som er påliteleg og robust, ikkje store ord og fleskefeitt frå tigerstaden.
08.01.2012.M-m.
Først en hilsen fra min venn Tore.
Så over til dagens trim. En tur med fruen til herværende supermarked resulterte selvsagt i noen handleposer, og de var ikke tomme da vi returnerte til basen.
Jeg må selvsagt innrømme at jeg skaffet meg en ganske full pose fra Hans.H.
Konklusjonen nå er at vi har spart så mye på salget at vi ikke har råd til å spare mer.
Tatt fra Google.
Juleflesket.
No har kjerringa fått ein ide,
for buksa mi har vorte for trong.
Eg skal visst ti kilo ned,
og det lyt skje med ein gong.
Slutt med syltetøy på skjeva.
Ja, det er slutt med skjeva og.
Med fiber og flesk skal eg leva.
Eg er sett på eit lågkarbotog.
Det rumlar så underleg i magen.
Til og med katten rømer stova.
Det blører og kokar heile dagen,
og under dyna kan eg ikkje sova.
Men no har eg funne ei råd.
Eg veit kor julekakene er gøymt,
og godsaker er i kiosken å få,
så no er søtsuget borte og gløymt.
Eg snik meg ut i skåpa om natta,
og dagleg fyller eg bensin.
Varsamt, så eg ikkje vekkjer katta,
på kaloriekspedisjonen min.
Kvar veke må eg på vekta,
og kjerringa lurer meir og meir.
Kva skal ho seia til lågkarbosekta
når kiloa mine vert fleir og fleir?
04.01.2012.M-m.
Ja, det sa en ungdom til meg på en bussholdeplass en gang. Han var neppe som andre ungdommer, men for å holde konversasjonen spurte jeg han om hvilken hobby han hadde, “Jeg kjører buss.” var svaret.
Jeg har gjennom livet hatt mange interesser, men fra barndommen ble samling av frimerker noe jeg drev med tidvis i lange perioder. Som kjent er ikke spørsmålet; “Vil du bli med hjem å se på frimerkesamlingen min?” noe effektivt sjekketriks så frimerkehobbyen ble nok lagt tilside i sjekkeperioden av livet, haha.
Jeg skal ikke utbrodere så mye om min samlig, eller skal jeg heller si samlinger, men min norske samling er etterhvert relativt komplett fram til år 2000. Da la jeg hobbyen mer eller mindre på hylla. Ellers fins det småsamlinger fra alle de skandinaviske landene.
Nå anser jeg at denne hobbyen er utdøende da frimerker nesten ikke finnes på noe annet enn julekortene, og det meste av privat korrespondanse foregår gjennom e-mail og SMS. Utrolig nok kommer det ut mange nye frimerker hvert år, men fåglane vet hvem som bruker disse.
Jeg kikket litt på litt av samlingen min for noen dager siden, og her er noen eksempel.
Her er noen av senere års frimerker som jeg har fått på julekort.
Noen av de første norske merkene til venstre.
Så et albumblad fra en ferskere del av samlingen.
Sikkert ikke så interessant for mine lesere, men i morgen skal jeg prøve å beskrive hvorda jeg kom unna fruens lavkarbodiett.
Et provoserende bilde fra Google.
Tittelen er kanskje provoserende, men jeg mener at Jehovas Vitner har syke elementer i sin religionsutøvelse.
Hva begrunner jeg det med ?
Jo, en fødende kvinne fikk livreddende blodoverføring mot sin vilje, selvsagt begrunnet i sin religiøse overbevisning.
Den livreddende blodoverføringen ble foretatt ved Sørlandets sykehus i Arendal.
Nå har saken blitt en tilsynssak mot sykehus og personell, og lege og sykehus har fått kraftig kritikk, men saken er nok ikke ferdigberhandlet ennå.
Her er det nok flere ting å ta tak i, blant annet denne sektens makt over legeetiken/eden som forplikter legene å redde liv.
Hele denne saken kan dere lese på SOL.no.
Den provoserte i alle fall meg såpass kraftig at jeg følte behov for å flagge mitt syn på Jehovas Vitners gambling med menneskeliv i ly av gamle bibelske skrifter.
Månedens navn, skal iflg mine kilder ha sammenheng med den romerske guden Janus – som er avledet av det latinske ordet janua; port eller inngang.
Janus hadde to ansikter slik at ham kunne se både fremover og bakover samtidig. På samme måte kan man i januar både se bakover i det gamle året og fremover i det nye.
Etter gammel norsk tradisjon het måneden etter julemåneden Thorre (Tors måned), på folkemunne kalt Tærre. Februar måned ble kalt Gjømåned, og et gammelt dikt om de to månedene lyder slik.:
Tærren med sitt lange skjegg
lokke borna utum vegg.
Gjøa med sitt skinn
kjem og jaga borna inn.
Kilde.: Birger Sivertsen, Mari Vassause.
For egen regning husker jeg litt av en regle fra barndommen,
“Etter Tærre kjem Gjø med sild og sø”.
Det henspeiler til det gode sildefisket på vestlandskysten på førti og femtitallet.
Ha en fin dag
Her vestpå er det tradisjon at ungene kler seg ut og går fra hus til hus – synger en morsom julesang – og mottar godterier som “betaling” for sangen.
Litt utpå kvelden kommer så en litt eldre garde, og her nytter det ikke med julekaker og godterier som “betaling”.
Nei, her må sterkere varer til. Disse to var ute etter penger til nødvendig tannregulering.
I morgen blir det kanskje et innlegg om en av mine hobbyer.
Ha en fin kveld.
