Av og til lurer eg på kva eg har å gjera på denne bloggen, for tema som vert tekne opp dreier seg sjeldan om det som hender i storsamfunnet. Me er stort sett opptekne av vårt næraste nettverk. Det er sjølvsagt eg også,difor heng eg tett på bloggen min, sjølv om eg av og til er forundra over den dårlege responsen på mine samfunnskritiske funderier. Me kan vera heilt sikker på ein ting. Så lenge me teier vil alt gå i same tralten.
Likevel, idag vil eg ta opp to saker i avisa som fekk meg til å slå augo opp: Den fyrste saka dreia seg om at politiet i Bergen no vil avslutta seinvaktene sine i helgene kl 02.00, ikkje kl 04.00, som idag. Då spør eg meg sjølv. Har ikkje tillitsmannsavsvarlege i den etaten lese Gjørvkommisjonen si innstilling kor det nærast står med krigstypar at der er minst politi tilgjengeleg når behovet er størst? Der er sikkert mykje å seia om både timing og innhald i kravet som no er fremma, men det skal få liggja. For meg framstår det som eit fyrste innspel i den årlege lønskampen, eit svært usmakleg innspel, spør ein meg.
Den neste saka som grin mot meg på fyrstesida av avisa er ein kjend advokat med multimillion årsinntekt som seier at; “Lønnsforskjellene bekymrer meg ikke”. Nei, det kan me gjerne seia når me sit ved eit bord med “gullbestikk” og slafsar i oss det dyraste og beste som er å få lagt oppå fatet. Samstundes står ei jente med ei årsinntekt på 263.000 og lurer på korleis ho skal få seg tak over hovudet med den inntekta. Kjøp av leiligheit ligg ute i draumelandet. Dert vert også antyda av multimillinonærane at dei har slite hardt for inntektene sine. Javel, men jaggu skal ein lobba litt for å gjera seg fortent ein inntektsdifferanse på mellom 1/4 million og 10 mill.
Den same avisartikkelen fortel at 10% av dei rikaste eig 75% av formuane her i landet, og enno kan dei få seg til å seia at det ikkje finns klasseskilnader her. I Ukraina, kor eg nett var, vart det fortald at det stort sett var 25 familiar som åtte heile formuen i landet, og dei styrde også den korrupte politiske verksemda der. Heldigvis er vi ikkje der, men eg vil åtvara mot denne oppsamlinga av pengemakt som svært lett kan føra til styresett og tilstander me ikkje vil ha her i landet.
Dette innlegget måtte eg berre ut med. Lovar no at, om det kjem fleire innlegg frå denne pennen, så skal dei vera snillare. Ha ei god helg, og skrap gulltallerka di rein før neste gourmetporsjon kjem.
Etter å ha vore snill gut ei stund no lyt trykkokaren få sleppe ut litt damp. Frå den raudgrøne regjeringa har det, trass i høgtlydande rop om det motsette ofte kome for dagen leiarløner i statlege forvaltningsbedrifter som ålmugen berre kan fantasera om. Når så ENTRA-sjefen skal ha 5 mill i årsløn + bonus, ja, så lyt ein vanleg proletar jobba i 15 – 20 år for å få det same i lønsposen. Det seiest at det same firmaet held seg med 50 – 60 sjefar på eit eller anna nivå av totalt ca 150 tilsette, ja då skulle arbeidsdagen verta rimeleg grei med to tilsette under kvar sjef. Tilsetjinga av den nye direktøren har også skapt mykje røre skal eg ikkje ta med her, men for eigen del vil eg seia at lukta av den tilsetjinga luktar verre enn utedoen på hytta ein varm sumardag! I fjor hadde eg eit innlegg om den amerikanske ambassaden som overvaka folk som ferdast i strøket rundt den. Dei leit visst ikkje på at det norske politiet kunne gjera den jobben. Det er kanskje litt lettare å skjøna etter dei fryktelege hendingane i fjor. No er det så kome for dagen at dei som dreiv overvakinga var norske pensjonerte politisjefar og dei skal visst ha fått godt over 1 mill kr for jobben. Det er vel greitt, seier du. Tja kanskje, men er det så greitt at dei får utbetalt løna SVART? Då vert det litt ugreitt i mitt hovud, men der er det så mykje ugreitt frå før. Difor vil eg spørja dykk.: Er det greitt å ta i mot milliongodgjersler utan å skatta for det. Sjølvaste skattedirektøren tykkjer at det er heilt i orden, for han overstyrde skattesaka og gav dei pensjonerte politifolka skatteamnesti. Han tykte kanskje at stakkarane det galdt hadde så dårleg pensjon at dei laut få ei lita oppmuntring. Me andre som måtte “gløyma” å gje opp inntekter får enten straffeskatt, høge bøter eller “vatn og brød”. Jaja, skattedirektøren har vel sitt på det turre, for i dette byråkratiet vårt fins det reglar for det meste, sikkert også for skatteamnesti. Men, er det slik me vil ha det her i landet. Skal det vera slik at enkelte kan ta høge verdiar ut frå fellesskapen si kasse medan den store ålmugen stilltegjande lyt sitja å sjå på at ulikskapene auker?
Ettersom det var en flott godværssøndag sist helg valgte en gammel gubbe med motbakkeallergi å legge søndagsturen på en gammel og nedlagt flyplass, det er terreng som er garantert fritt for motbakker. Herdla flyplass ble anlagt og brukt av tyskerne under den siste verdenskrigen. Aktiviteten over denne flyplassen husker gubben godt. Når de allierte flyene slapp dropptankene sine over Øygarden før angrep mot Herdla sprang gubben og gjemte seg i kjelleren. Han trodde at dropptankene var bombeslipp. Foto hentet fra Google. Slik fortonet flyplassen seg under krigsårene. Her står flyene klar til innsats. Denne flyplassen var et alternativ da myndighetene bestemte seg for å bygge Flesland flyplass etter krigen. Da Herdla ikke ble valgt ble plassen etterhvert omgjort til jordbruksland for storbonden på Herdla. Helt uten luftaktivitet er det ikke her ute for det er anlagt en ornitologisk stasjon her ute og deler av plassen er stengt for ferdsel deler av året pga fuglelivet her ute.. Så over til vår søndagstur I stedet for kampklare brølende fly beiter nå kuene fredelig på det som var den gamle flyplassen
Langs strendene fins det mye rullestein som selvsagt er fredet. Legg merke til fjellet i bakgrunnen, Eldsfjellet, Av og til kalt, en sovende elefant. Hurtigruta passerer også Herdla på vei mot Bergen. Man kan også såvidt skimte Ulrikken langt bak til venstre på bildet. Takk for turen.
Lånt fra Google. Til ettertanke når vi nå starter en ny uke.
Dei vil alltid klaga og syta.
Kvifor går du og syt og klagar, det hjelper då ikkje det grann. Trur du at syting gjev betre dagar? Nei, reis deg, ta livet som ein mann.
Tykkjer du grannen din er ein tosk; og det fortel du alle andre. Fer du og kvekkar som ein frosk, og let vondord om grannen din vandre.
Eller meiner du at sjefen din er ille, at han er urettvis og dum. Kanskje ligg feilen i di eiga brille, og at det er du som er ein klagegnom.
Er lekjaren syndebukken i dag, vil han ikkje melde deg arbeidsfri? og du tviler på om han kan sitt fag, og dette formidlar du til omverda di.
Nei, no lyt du stogga og tenkja deg om. På tida å ta fram spegelen din. Vakna opp frå din sjølvherlegdom, og leita fram att eit opnare sinn.
Når alle er galne og du er den vise då bør varselklokkene ringe. Gjer ikkje verda rundt til ei krise, det vil ditt eige liv forringe.
Ingen vert glade av suter og klagar. Det er heller ikkje sjølvterapi. Leit fram ein formel på ljosare dagar, finn smilet fram til omverda di. 07.10.2012.M-m.
For et par år siden skrev jeg et innlegg om en produsent av flotte stearinlys som holdt til her i byen. Etter en tid skulle jeg opp og fornye beholdningen, men akk, da var butikken borte. Ett års tid har gått, og under en bytur for en måneds tid siden oppdaget jeg plutselig lysbutikkinnehaverens blide ansikt utenfor et kjellerlokale ved inngangen til Marken, for de som måtte være kjent i Bergen. Innehaveren er israelpalestiner, en meget pratsom og hyggelig mann, og lysene han lager og selger er så flotte at enkelte av dem burde kanskje ikke brennes. Her er et utvalg, Kule – og – pyramidelys finnes i utallige varianter og farver.
Som sagt, noen av lysene får man kanskje dårlig samvittighet for om man brenner dem Det kan til og med printes selvvalgt tekst på lysene. Ja, så må vi ikke glemme at han også støper lys av kjente bygninger i byen. Her er noen av husene på Bryggen.
Jeg vil tilslutt presisere at det jeg viser her ikke er noen form for betalt reklame. Jeg viser det helt enkelt av den grunn at jeg synes at lysene han lager og omsetter kan være verd å kikke på om man er på “de” trakter. Ha en fin dag.
En dag som opprant med klar himmel og flott høstsol bør stort sett benyttes ett sted, nemlig utendørs. Da fins det flere alternativer, ut i skog og mark er ett, men vi valgte en lang bytur. Mens fruen og barnebarn gikk en tur på Bergen storsenter benyttet gubben anledningen til å ta et bilde ut fra øverste etasje mot Lungegårdsvannet og Den Nationale Scene. Dere kan også skimte noen store telt på Festplassen. Her var det et arrangement for barn, og ungdommen vår hadde ubendig lyst til å prøve seg i disse ballongene. Turen videre gikk over Fisketorget og utenfor en av restaurantene på Zachariasbryggen sto dette oppslaget. Jeg seier det bare.: Pass på ungene ellers kan de komme dragende med en katt til huset! Ut over bryggen gikk turen og da måtte gubben få med seg disse karakteristske bygningene: Så dro vi, etter juniors ønske til historisk grunn. Nemlig til Haakonshallen. Og ute på festningsplassen står kanonene klar til neste saluttanledning,,,kanskje 17. mai. Så tok vi over Vågen med en liten ferje kalt Beffen, har dessverre ikke bilde av den. Senere dro vi inn på Mathallen som er et spisested med flere restauranter i samme lokale på et vis. Vi dro til Zupperiet hvor gubben fikk seg en etterlengtet leskedrikk: Gubben valgte en maritim suppe, og den var veldig god. Mine medfølgere fikk grillede scampi som også falt godt i smak Som dere kan registrere ser ikke gubben helt misfornøyd ut med suppa heller. Så vil jeg henlede oppmerksomheten mot frescobildene på veggene i bakgrunnen. Det er gamle bilder som er malt av Revold for ca 100 år siden, og mathallen ligger i den gamle Bergens Privatbanks lokaler nederst på Torvalmenningen. Stedet og maten kan varmt anbefales selv om gubben ikke fikk noen som helst rabatt for denne omtalen. Tilslutt et utsiktsbilde fra resturanten mot Korskirken, en kirke som brukes mye av Kirkens Bymisjon. Dette var så nesten hele turen i dag. I morgen vil jeg prøve å vise et sted vi besøkte på turen gjennom byen og som kanskje kan interessere noen av mine lesere.
Våherre har de siste ukene har overøst oss med rikelige mengder vann, iflg meteorologene nye rekorder både her og der. Han har hjupet oss med vasking av gater og streder, også med utvasking av næringsstoffer fra vårt, tildels magre jordsmonn. Vasstrukne og solhungrige har vi i stadig større grad begynt å lure på hva galt vi har gjort ettersom vi nå etterhvert har måttet vurdere anskaffelse av dykkerutstyr, for å sikre oss alle eventualiteter. Men, hva skje i dag. Jo i øst stiger det opp en lysende kule som vi ikke har sett på mange uker. Kan det være det vi husker som solen, eller er vi tilgodesett med et eller annet utenomjordisk fenomen. Men, rett før lyskula dukket opp registrerte jeg denne himmelen over Bergen. En vakker, lysende himmel tegnet seg over byfjellene og bar bud om en helt ny og uvant dag for oss, en dag uten regn, Men, Når jeg i tillegg såg dette bildet av en loddrett røyksøyle som steg opp fra en fabrikkpipe på Laksevåg grep frykten meg igjen. Frykten for hylekoret om giftlokket over byen, om dieselbilstopp. Det er ikke måte på hvilke plager godværet kan laste ned over oss. Jeg lukker på ingen måte øynene for plager vi påfører oss selv og miljøet, men på en sjelden godværsdag som i dag skal du heller ta dieselbilen du ble lurt til å gå til anskaffelse av i miljøets navn og komme deg ut av giftlokket og ta deg en tur i skog og mark. Det er sjelden ikke langt fra tettsedet du finner rekreasjonsmuligheter, om du plages av byluften. Nyt dagen, nyt naturen.
Da vi for en stund siden skiftet bil viste det seg at bilens handsfree ikke greidde å koble opp mot min litt gamle Nokia mobil. Det var jo litt ergerlig, og jeg var oppe hos leverandøren for å reklamere på det. Der traff jeg en annen gubbe, og jeg fortalte min historie. Hans trøst var at hans kone hadde samme problem med sin Mercedes. Da hadde jeg vel ikke mye å klage over som hadde Skoda, forøvrig en sterkt nedvurdert bil. Så var det å finne en telefon som lot seg kople mot min bil, men problemet var da at jeg gjerne ville prøve om oppkoplingen virket før jeg kjøpte, og det var ikke mange som lot meg få telefonen med i bilen for å teste. Selv ikke når jeg tilbød å sette kona som pant i butikken. Men i dag ville kona ha slutt på frustrasjonen min over manglende handsfree, så hun ville spandere en ny telefon på meg. Vi troppet opp hos en EXPERT-forhandler vi kjenner godt. Der fikk vi gjort nødvendige tester og når jeg slapp å betale selv var det lett å bestemme seg. Her er så både stein – og – bronsealder. Den gamle telefonen er en helt OK Nokia som jeg har hatt mye glede av. Den nye er en Sony Ericson XPERIA som ser ut til å ha utallige duppeditterier som jeg antakelig ikke har så mye bruk for. Hvorfor jeg mener meg å være i bronsealderen nå, er at jeg aner at alle under 30 år allerede har kassert min nyervervelse for en god stund siden. Hordan er min første erfaring med mitt nye mirakel. Jo, jeg har fått koplet telefonen opp mot handsfree på bilen, og jeg har i tillegg testet at alt virker. Så langt er alle sorger slokket, men å slokke telefonen finner jeg ingen knapp for, og skjermspareren får jeg ikke aktivisert. I min prøving og feiling for en halv time siden kom det plutselig musikk ut av miraklet. Det fenomenet brukte jeg ca ett kvarter på å få slått av. Manual, seier du. Jo det fins en liten papirlapp som viser hvordan en plasserer batteriet og utfører andre enkle operasjoner, så leverandøren baserer seg sikkert på at brukeren benytter seg av LFT-metoden (Let, Finn og Trykk) kombinert med prøving og feiling. Jaja, jeg er i gang på vaklende føtter, og jeg kommer nok i mål en eller annen gang. Men av og til er det nesten som en ønsker seg tilbake til tiden da telefonen var en telefon og vi fikk kontakt via en roterende tallskive. I alle fall, takk for en litt tidlig burtsdagsgave Liv.
Så er det dags for reisens siste, og for oss, en stopp vi har lenge sett fram til. Dubrovnik er et sted svært mange har reist til, ikke minst etter balkankrigene på 90-tallet, og området har etterhvert blitt et ettertraktet feriemål for solhungrige nordmenn. Derfor er det kanskje overflødig med eget blogginnslag om besøket. For reisebeskrivelsens fullførelse tar jeg besøket likevel med. Dubrovnik er en historisk festningsby som opp gjennom årene har opplevd og overlevd mange katastrofer. Tyrkerne, ottomanene har vært der og herjet. På 1600-tallet ble byen rammet av et stort jordskjelv med etterfølgende brann som la byen i grus og drepte mesteparten av befolkningen. Siste attakk var under siste balkankrigen hvor gamlebyen ble forsøkt bombet i grus, men det lyktes heldigvis ikke. Da vi kom fant vi en fredelig by med flokker av turister som var ute etter det samme som oss, nemlig å besøke denne klenodiebyen på Balkan. Som andre såkalte “gamlebyer” har Dubrovnik også en bymyr rundt seg. Den er ganske lang, det tar vel ca en time i rusle- og – fotograferingstempo å gå rundt på muren. Ganske bratt oppstigning utfordret gubben, men man kom da opp til slutt, og det ble en flott tur. Her står gubben foran “skallen” på festningsverket. På vei opp på bymuren… Et lite gløtt av stedet, godt avskygget av to turister. Folkevandringen på bymuren kan tydelig sees her. Ved en liten salgsbod oppe på muren fant vi dette radioklenodiet, det likner mistenkelig på en gammel Tandberg-radio. Igjen en bit av bymuren hvor fruen betrakter båthavna som ligger nedenfor. Gatene var trange i gamlebyen… Godt og varmt var det også, så forfriskninger til samme priser, som de vi er vant med hjemme, måtte til.
Alt tar en slutt, også besøket i Dubrovnik. Som dere ser var vi ikke eneste turistskipet i havna den dagen. Dette besøket markerte også siste stopp på turen og fra nå av er vi på hjemvei. Bare en nattreise til Venezia og en flyreise skiller oss fra hjemmets lune rede. Det som gjensrtår er å pakke koffertene og sette dem utenfor lugardøren, sove en god natts søvn, forlate skipet og gjenfinne koffertene på kaia. Det gjenstår også å takke for en flott rundreise på fire hav, Adriaterhavet, Middelhavet, Marmarahavet og Svartehavet med tilhørende havnebesøk. Takk også til mine bloggkontakter som har brukt tid på å følge reisen.
Katalokon er egentlig et lite sted, en cruisehavn, en handlegate noen kafeer, en badestrand. Og så er det utgangspunktet for en tur til Olympia som igjen er utgangspunktet for de olympiske leker. Lekene startet i Olympia og holdt på der i over 1000 år til ære for guden Zevs. Her finnes rikelig med ruiner av arenaer og byggverk som vitner om opprinnelsen til våre moderne olympiske leker. I dag var vi imidlertid enige om å avstå fra turen til Olympia og heller ta en rusletur rundt på stedet, kanskje det var shoppinggenet som slo til, hva vet jeg. Men vi hadde vel behov for å ha med oss noe hjem, noe som evt blir liggende i en skuff til det avhendes. Det er jo ofte slik at ting vi synes er fine der ute slett ikke passer i våre hjemlige miljø. Dagen startet med en cappuchino nede i havneområdet, men det skulle snart vise seg at en tur i handlegata skulle bli mer utfordrende. For her krydde det av butikker, varer og turister. Gullsmedene var spesielt ivrige til å selge oss smykker, og dersom vi sa at vi var norske ble vi nærmest ført inn i butikkene, stress! Nordmenn er nå kjent for å høre til de mer velbeslåtte i Europa, så da er det vel ikke annet å vente. “Hestebusser” kunne ta oss med en runde langs shoppinggate og strand. Utenfor ligger skipene og venter på kaiplass for havna i Katakolon er liten, dessuten- hadde nok noen behov for å foreta en livbåtmanøver i ventetida. At Costarederiet gjør deter forståelig ettersom de har en av sine båter liggende havarert utenfor italiakysten etter en gedigen skippertabbe i fjor. Slike øvelse er ikke å kimse av. Husk, at disse båtene har fra 2500 mennesker ombord som evt skal evakueres ved et uhell. Dagen avsluttes med at gubben inntar terrassen for en liten solsleik. NB. Beina er nyvasket!
