Først vil jeg vise Holocaustmonumentet i Berlin. Jeg tror at det er navnet. Det består av rektangulære betongklosser i forskjellig høyde og dekker et areal på 200 x200m. Man kan gå mellom klossene. Symbolikken ble fortalt å være jødenes opp – og – nedturer over historien, det ble oss i alle fall fortalt. Så kommer vi til et historisk paradoks. Disse blokkene skulle tilsettes med med et stoff slik at de ikke lot seg tagge. Stoffet ble funnet og påmalt og fungere godt. Men så – paradokset . Det ble IG Farben som produserte giftgassen Zyklon B som ble brukt i konsentrasjonsleirene som også produserte anti-taggemidlet.
Et annet, om enn noe mer positivt monument fra omtrent den samme tiden fant vi hengende nesten over hodene våre på båtturen langs Spree. Dette ser da grangivelig ut til å være en gammel DC-3 som lufter seg, den likner i alle fall. Jeg tror den er på vei til en utstilling – et museum eller noe liknende. Vi sperret naturligvis øynene opp da denne hang over hodene våre ved elva.
Vel, dette blir definitivt det siste innlegget fra berlinturen – så dere kan senke skuldrene nå.
Her er er MS Nordnorge som nå i nesten en uke har satt TV-Norge på hodet som kulisse for et flott TV-program som over “halve” Norge har vært innom og sett. Vi har fått med oss hele kysten fra Bergen til Kirkenes, store deler av turen i strålende sommersol. Ja, til og med midnattsolen har beæret oss med sitt tilstedeværende. Og så folkelivet da med småbåtengasjement langs hele ruten, og yrende folkeliv med musikalske innslag på alle stoppestedene. Jeg glemmer heller ikke reportasjer og kunstneriske innslag underveis på båten. Har vi fått øynene opp for at det finnes et engasjert og levende Norge utenfor de store byene ? Har politikerne våre fått med seg at kystbefolkningen bryr seg, og er stolt av sine hjemsteder og sin egenart ? Har de samme politikerne som prater distriktspolitikk fått med seg at det har en verdi å komme forbi pratestadiet og legge forhold til rette for at det fortsatt skal være mulig å leve i vårt langstrakte land ? En kan sannelig bli nasjonalromantisk av svakere visuelle virkemiddel enn det den siste ukes hurtigrutereise har gitt oss, men dette har vært “en høidare”, uten tvil.
Noen vil kanskje si at dette var i overkant reklame for hurtigruta, og at programmet til sine tide var kjedelig. Ti de første vil jeg si at dersom det har gitt denne riksveisforbindelsen et lite løft, så er det et vel fortjent tiltak som også vil være god distriktspolitikk. Til de som kanskje mener at programmet til tider har vært kjedelig vil jeg si at AV-knappen forhåpentligvis er tilgjengelig. De er ellers i mindretall, for over halvparten av landets befolkning har vært innom programmet.
Som et apropos kan jeg nevne at vi har vært på cruise med Nordnorge nedover Europa til Madeira, en annen fantastisk sjøreise med en flott båt. Her er vi i Las Palmas.
Sist uke mente min kone at det kunne være på tid med fersk fisk. Men vårherre har ikke stått meg bi slik at jeg har kommet meg ut på sjøen. Jeg må medgi at jeg er en godværsfisker på mine gamle dager. Men så på fredag stilnet vinden så jeg fikk satt ut to trollgarn. Så var det full fart ut for å dra garna på lørdag. En konsentrert Magnus jr er en dyktig skipper. Han liker litt fart. Der var bra med fisk i garna, så endel middager var nok reddet. Magnus og mammaen sløyet og rengjorde fangsten. – mens renovasjonsvesenet gorde sin del av jobben.
– og gamlegubben tok seg av oppgreiing av garna. Som dere ser står det en svartbakk og speider etter mer mat. Apropos mat, et par lyr ga oss ca 50 fiskekaker, og her snakker vi om fiskekaker – ikke de mjølbollene vi får på Super’n.
Jo, på vår tur til Berlin ble vi tatt med til et litt atypisk tysk sted som ligger midtveis mellom Berlin og Dresden, ca en times kjøring fra Berlin. Her bor mellom 60000 og 100000 sorbere, som er et slavisk folkeslag. De ble forsøkt utradert av såvel Hitler som kommunistene, men sumpområdet de bor i ble for utilgjengelig for fienden.
Området er fullt av kanaler og transporten foregår med “prammer” som stakes fram. Spesialiteten er bl a agurker, som sies å være de beste i Tyskland, de er i alle fall de dyreste! Ellers skal det være storker der og ufarlige slanger. Slangene, en slags snoker holder området rent for mus og andre krypdyr. Ettersom kanalene er en hovedtrafikkåre var der såvel postprammer som prammebasert brann – og ambulansetjeneste. Disse prammene hadde sin egen farve, se billedgalleriet.
Vi fikk en tre-timers tur inkludert en god lunch på en liten kafe på kanalturen. Vel verd å stoppe her dersom man skulle være på disse trakter en gang.
Vi startet turen på motorveien mellom Berlin og Dresden og kjørte til Lubbenau. Litt morgentrafikk. Her var mange av disse på veien nedover. Tyskerne skal jo avvikle sin kjernekraftproduksjon så det må nok bygges flere av disse etterhvert. Vi må nok tåle å finne slike vindmølleparker også i våre omgivelser etterhvert. Her ligger båtene klar for oss. Vi var ca 25 personer i båten og da var der ikke særlig mye fribord. Vakker bebyggelse langs ruten. Her er et artig tre, men legg merke til slangehodene på husmønet. Slike var her mange av, men vi fikk ikke se noen naturell. Dette var en gammel ovn på kafeen vi spiste. Legg merke til at det finnes en tappekran for varmvann til høyre på ovnen. Smart løsning! Det er mangt som skjer under høystakkene, men det vet dere vel noe om kanskje!? Postkassene står selvsagt nede ved kanalen. For det er jo denne veien postbudet kommer! Kjøleskapet er jo også i nærheten. På slutten av turen var det bare å forsyne seg med agurk, i alle varianter og innpakninger. Vi kjøpte en annen av spesialitetene, nemlig lindhonning!
Vel, dette ble vel en litt lang tur, men takk for oppmerksomheten i alle fall. Ha en god dag.
Helgen ble tilbragt med venner på landsstedet i Øygarden. Været ble meget bedre enn meldt, og som ventet så det ble endel utetilværelse, helst på terrassen. Mat må vi ha, og fruens forrett var, asparges med skinke. Nam! Tid for drageflukt. Amanda konsentrerer seg om å holde dragen oppe. Det ble en utfordring i vindkastene. For oss godt voksne ble det en fin kanotur i kveldinga. Ute på Hellesøy ventet måken på mat. Man skal passe godt på fangsten, ellers blir den måkemat.
Her ute fins også ei gammel “notahengje”. Her ble snurpenøtene hengt opp til tørk og evt reparasjon. Denne var i bruk nesten helt fram til tusenårsskiftet. Den samme “hengja” fra en annen vinkel.
Som dere aner fikk vi med oss litt av hvert i pinsehelga. Ha en fin kveld.
Vi trodde at det var fint dragevær i forrige uke og de yngste måtte selvsagt prøve utstyret, men kastevindene fikk dragen til å leve sitt eget liv, og det var mest i stup mot bakken.
Drakevind.
Hugsar du nordavindskulingen, dei mergkalde vindrossene, kastevinane rundt husnova ? Du gøymer deg i sørveggen, men kaldgufsa når deg.
Drakevind, seier du. Jau, draken fyk til vers i vinddraget. Snart skjenar han ut, til venstre – til høgre. Så still ei kort stund før eit vindkast sender han i bakken som skadeskoten fugl.
Kjenner du deg att ? De treng vel stundom ein janmnare og mildare vind både du og draken. 06.06.2011. M-m.
Jeg er for tiden mest ute på landsstedet, derfor bllir det lite blogging. Det er meningen å legge inn et par saker til fra berlinturen, men det får komme senere. I dag vil jeg gi dere et par strøbilder som kanskje har interesse for noen. Ja, og så tips om det største shoppingmagasinet i Berlin. Først Nikolaikirken, tror jeg den heter, på Kurfurtsendam. Den ble bombet sønder og sammen under krigen, og det hvite bygget er et beskyttelsesbygg over den sønderskutte kirken. Til venstre og til høyre for dette ser vi den nye kirken, hhv kirken til venstre og tårnet til høyre. En litt pussig sammenstilling. Her ser dere mot altertavlen i den nye kriken. En meget vakker glassmontasje mot lyset ute, og kristusfiguren sentralt inne i kriken. Så et av takmaleriene i den maltrakterte kirken. Her kan dere tydelig se de lappede sprekkene på maleriene.
Fra katedral til børs, eller til Berlins største shoppingmagasin, Ka De We. Her finner man alt hjertet måtte begjære, i alle fall dere damer. Forresten var her en hel etasje med mannesaker også. Øverst etasjen var en enorm restaurant hvor man kjøper sin lunch, middag etter vekt. Ta det du vil og betal kilopris, ikke avskrekkende dyrt. Jeg nøyer meg med å vise dere et par bilder fra avdelingen for snop og søtsaker. Nok å velge mellom, ingen tvil. Litt av kakedisken. På matvareavdelingen hevder man at det finnes 1000 forskjellige pølsetyper, men jeg kan ikke gå god for den påstanden. Så en liten teknisk finurlighet, kanskje for den miljøbevisste. Dette er en parkeringsautomatmaskin som er drevet av et solcellepanel. Alle bildene er fra Kurfyrstenstrasse, og denne statuen illustrerer de fire statene som “okkuperte” Berlin, nemlig Frankrike, England, USA og Sovjetsamveldet. Statuen viser infiltrasjonen mellom okkupantene, men de berører ikke hverandre.
Denne måneden har vi vært utsatt for mange saker, og jeg har valgt å rette skråblikket mitt på noen få. Fotballmillionærene får ha meg unnskyldt, men de tok kaka her på berget.
Kom mai, du skjønne milde.
Du veit, når ein skal ut i verda, vert ikkje NRK med på ferda. Medan eg sat i ein framand by, var nyheita, magen til fru Sakorsy. Kva nyheit var størst då kriser trua ? Jau, at ein president har sett barn på frua.
Radko Mladic er ein ettersøkt mann, ein krigsforbrytar ingen fann. Titusen menneskje har han slakta, då serbarar og kroatar kjempa om makta. Her vart religion og politikk samanblanda, slik ofte vert gjort i desse landa.
Men kva hender så i andedammen vår. Jau, me ser at han Jens i hagen står. Han har fått vitjing av ei and, som likte Jens framfor sjø og strand. Sin nye veljar han stolt syner fram, Innvandringsstogg! skrik Siv i brann.
No har Stangeland på ny gått på grunn. De veit, det er ikkje greitt med tronge sund, når ein er van med færing på fjord, kor vinden oftast bles friskt frå nord. Men Stangeland, kvifor vitjar du alle skjær, medan du fram på livsvegen fær ?
Fotball er ein underleg sport, Ein pengemaskin av likaste sort. Her står me rundt bana og skrik og gaular, og spelarar rundt fotball og pengar aular. Men dei vil ha meir, og dei går til streik. Og me som trudde at fotball var leik. 28.05.2011.M-m.
På turen til Berlin hadde turoperatøren (TIDE) et utfluktstilbud hver dag. Disse tilbudene var såpass interessante, og guiden var så kunnskapsrik at vi deltok på alle utfluktene. I dag vil jeg så ta mine lesere med på en utflukt til STASI-fengslet. Dette fengslet var fra 1945 en oppsamlingsplass for personer som russerne senere sendte til sine egne fangeleirer i Russland. Fra en gang på 50-tallet overtok østtyskerne selv fengslet og benyttet det selv for sine egne opposisjonelle. Selve fengslet og området rundt var et slags ingenmannsland, uten navn og uten tilgang for andre enn ansatte og deres familier som bodde i leirområdet. Selv fangene skulle ikke vite hvor de var havnet.
Vi fikk en meget personlig og fin omvisning av en tidligere fange, Mike, som selv hadde sittet i fengslet i 9 år, fra han var 15 til han var 24 år. I de senere år har han lært seg norsk for egen maskin, og hadde vært i Norge flere ganger. Her er hovedinngangen til fengslet. Det ser ut som en vanlig fabrikkbygning, men det er på utsiden. Her er Mike som viste oss rundt. Han ble først arrestert for å ha slått ned en STASI-tilhenger som hadde sextrakassert en medelev ved skolen han gikk. Senere ble han igjen arrestert, og han satt inne i 6-7 år uten å vite hvorfor. Et dårlig bilde av en celle på ca 3x3m hvor det satt opptil 6 fanger. Her var bare en trebrisk som eneste møbel.
Her er en noe “oppgradert” versjon av en celle. Utspekulerte torturmetoder var i bruk. Dette er et vanndråpetorturinstrument. Vi fikk også se ørsmå celler som lansomt ble fylt med vann mens fangen i mørket sto og ventet på drukningsdøden. En celle var fullstendig lyd og lysisolert, og her kunne en fange måtte sitte i opptil 14 dager, men da var han også mentalt hinsides denne verden. Mike kunne fortelle at mannen som utviklet og iverksatte torturen i fengslet var psykiater og nevrolog, og at han fremdeles praktiserer fritt i Berlin. “Men” som Mike sa, “Jeg vet hva han heter, og jeg vet hvor han bor,og det vet han at jeg vet!”. Dette ser ut for å være en luksuscelle, MEN. Fangene var helt isolert. De fikk aldri se de andre fangene, ei heller snakke med dem. De eneste Mike fikk veksle noen ord med på de årene han satt var forhørslederen og fangevokterne. Kan dere tenke dere en verre tortur? Jeg viser ikke bilde av luftegården for det var en 4x4m betonginnhegning hvor fangene fikk en halv time hver dag solen skinte, eller fangevokteren fant det for godt å ta dem ut, selvsagt en for en. Igjen et litt dårlig bilde, men dette viser en celle i en fangebil, ca 0,7×0,7m. Her ble fangene kjørt rundt i Berlin i 7- 8 timer etter pågripelse. Transporten foregikk i stummende mørke, og fangene skulle tro at de ble ført lange veier, derfor ante de ikke at de fremdeles var i Berlin da transporten stoppet.. Tilslutt et bilde fra hoveinngangen igjen. Oppe til høyre kan et av vakttårnene skimtes.
Dette fengslet ble først åpnet etter at Muren falt i 1989, og man driver nå å restaurerer anlegget med tanke på å minne verden om bestialitetene og absurditetene som har foregått nær oss, og som foregår mange steder i verden også i dag. Mike avsluttet historien om seg selv med å si at han ble løslatt 3 uker etter Murens fall, fullstendig uvitende om hva som hadde skjedd. Og som han sa, “Jeg la planer om å flykte til Vesttyskland 14 dager etter at muren hadde falt”.
Dette ble et langt innlegg, men jeg kunne ha skrevet mye mer. Ha en fin dag.
En av mine beveggrunner til å delta på turen til Berlin var å se muren, eller restene av den, samt å prøve å se evt forskjeller på øst – og – vestsiden av byen. Kort fortalt ble den ca 45 km lange muren bygd i 1961 og den ble åpnet 9. nov 1989 og senere revet litt etter litt. En av grunnene til murbyggingen, og som en del av den kalde krigens realiteter, var at ungdom og velutdannet arbeidskraft strømmet vestover i store mengder. Dette på en tid da Øst-Tyskland trengte all den arbeidskraft de hadde til å gjenoppbygge staten etter krigens herjinger. Muren satte da også en effektiv stopper på flukten mot vest, og mange miste livet i sine forsøk på å unnslippe kommunistregimet. I dag finnes ca 1,5 – 2km igjen av muren og denne skal visstnok få stå som et minnesmerke. I tillegg til selve muren er den enkelte steder markert i selve gatelegemet.
Her er noen bilder fra den gjestående muren og dens omgivelser.
Checkpoint Charlie. “Vakta” på bildet kunne fotograferes mot noen euro. Fruen med ryggen mot øst. Gubben med ryggen mot friheten. Et bein i hver sone. Vest, til høyre – øst, til venstre. Her er forresten en 1.5 km lang rest av muren som skal bestå. Som en del av bevaringen av muren er det stedvis gitt tillatelse til grafitti og kunst på murveggen, og her er noen eksempel. Dette er etter min mening en god beskrivelse av situasjonen. Noen ville ha dette viktige budskapet fram. Tilslutt et utvalg av forskjellige murer, alle bygget til sine formål. Den sist bygde muren i verden, etter min mening en ny skammens mur, var antakelig ikke bygd da dette bildet ble malt. Det ville vel kanskje ha vært et paradoks å male det inn her.
