På turen til Berlin hadde turoperatøren (TIDE) et utfluktstilbud hver dag. Disse tilbudene var såpass interessante, og guiden var så kunnskapsrik at vi deltok på alle utfluktene. I dag vil jeg så ta mine lesere med på en utflukt til STASI-fengslet.
Dette fengslet var fra 1945 en oppsamlingsplass for personer som russerne senere sendte til sine egne fangeleirer i Russland. Fra en gang på 50-tallet overtok østtyskerne selv fengslet og benyttet det selv for sine egne opposisjonelle.
Selve fengslet og området rundt var et slags ingenmannsland, uten navn og uten tilgang for andre enn ansatte og deres familier som bodde i leirområdet. Selv fangene skulle ikke vite hvor de var havnet.
Vi fikk en meget personlig og fin omvisning av en tidligere fange, Mike, som selv hadde sittet i fengslet i 9 år, fra han var 15 til han var 24 år. I de senere år har han lært seg norsk for egen maskin, og hadde vært i Norge flere ganger.
Her er hovedinngangen til fengslet. Det ser ut som en vanlig fabrikkbygning, men det er på utsiden.
Her er Mike som viste oss rundt. Han ble først arrestert for å ha slått ned en STASI-tilhenger som hadde sextrakassert en medelev ved skolen han gikk. Senere ble han igjen arrestert, og han satt inne i 6-7 år uten å vite hvorfor.
Et dårlig bilde av en celle på ca 3x3m hvor det satt opptil 6 fanger. Her var bare en trebrisk som eneste møbel.
Her er en noe “oppgradert” versjon av en celle.
Utspekulerte torturmetoder var i bruk. Dette er et vanndråpetorturinstrument. Vi fikk også se ørsmå celler som lansomt ble fylt med vann mens fangen i mørket sto og ventet på drukningsdøden.
En celle var fullstendig lyd og lysisolert, og her kunne en fange måtte sitte i opptil 14 dager, men da var han også mentalt hinsides denne verden.
Mike kunne fortelle at mannen som utviklet og iverksatte torturen i fengslet var psykiater og nevrolog, og at han fremdeles praktiserer fritt i Berlin. “Men” som Mike sa, “Jeg vet hva han heter, og jeg vet hvor han bor,og det vet han at jeg vet!”.
Dette ser ut for å være en luksuscelle, MEN. Fangene var helt isolert. De fikk aldri se de andre fangene, ei heller snakke med dem. De eneste Mike fikk veksle noen ord med på de årene han satt var forhørslederen og fangevokterne. Kan dere tenke dere en verre tortur?
Jeg viser ikke bilde av luftegården for det var en 4x4m betonginnhegning hvor fangene fikk en halv time hver dag solen skinte, eller fangevokteren fant det for godt å ta dem ut, selvsagt en for en.
Igjen et litt dårlig bilde, men dette viser en celle i en fangebil, ca 0,7×0,7m. Her ble fangene kjørt rundt i Berlin i 7- 8 timer etter pågripelse. Transporten foregikk i stummende mørke, og fangene skulle tro at de ble ført lange veier, derfor ante de ikke at de fremdeles var i Berlin da transporten stoppet..
Tilslutt et bilde fra hoveinngangen igjen. Oppe til høyre kan et av vakttårnene skimtes.
Dette fengslet ble først åpnet etter at Muren falt i 1989, og man driver nå å restaurerer anlegget med tanke på å minne verden om bestialitetene og absurditetene som har foregått nær oss, og som foregår mange steder i verden også i dag.
Mike avsluttet historien om seg selv med å si at han ble løslatt 3 uker etter Murens fall, fullstendig uvitende om hva som hadde skjedd. Og som han sa, “Jeg la planer om å flykte til Vesttyskland 14 dager etter at muren hadde falt”.
Dette ble et langt innlegg, men jeg kunne ha skrevet mye mer. Ha en fin dag.
Gjorde sikkert sterkt inntrykk å se dette og høre det fortalt av en som hadde opplevd det. Jeg grøsser bare ved å lese det og se på bildene. Menneskelig ondskap satt i system..Ufattelig at dette skjedde for ikke så lenge siden.. Takk for at du delte med oss. Ha en riktig fin dag og en ny fin uke:-)
Herregud hvor glad jeg er over å få leve i demokrati og fred.
ernashus:Jeg har tidligere vært i Dachau, men dette låg helt opptil den opplevelsen.
Siv Svanem.:Ja, vi må verne om frihetene våre. Det er viktig.
Enig med Siv godt vi lever i demokrati og fred.Det er nesten utrulig å tenke på att denne psykologen lever og driver fortsatt han burde jo blitt sperret inne på livstid
Det slutter heldigvis ikke å sjokkere meg hvor umenneskelige og ondskapfulle vi mennesker kan være. Hjernevasket, ensporet og med klokketro på egen fortreffelighet.Jeg grøsser!!
Takk, for at du tok oss med.
fruensvilje:Enig, men jeg tror at tyskerne har hatt så mye å stri med etter at muren falt at noen huller i oppryddinger finnes sikkert. Men slik akal det ikke være. Ha en fin kveld.
Ingrid:Ja, det var en sterk opplevelse, spesielt med Mike som guide. Det verste i dag er at det sikkert finnes regimer som behandler sine borgere like galt, om ikke verre. Ref N-Korea, Libya etc. Glad vi bor her i det kolde nord. Ha en fin kveld.
Når deler av Tyskland, i løpet av vel 60 år, kunne styres av systemer som nasismen og senere kommunismen, kan man bare sitte og undres. Denne nasjonen, som i lange tider hadde fostret europas fremste kulturpersoner, fremviste et grusomt menneskesyn. Det får oss til å forstå at sivilisasjonen er en skjør plante, som må pleies godt for å overleve. Husk at det var demokratiet som brakte Hitler til makten.
Jeg var i Øst-Tyskland i 1981 og 1984 og da var guidene opptatt av å fortelle om hvilket enestående humant system landet hadde.
Ha en fin og reflektert uke!
Pedro:Takk for tankevekkende kommentar. Vi tenker kanskje ikke over at selv demokratiet som vi alle hyller kan snuble og gi oss despoter. Det gjelder å være på vakt! Ha en fin dag.
Ja nå har jeg lest dine tankevekkende betraktninger og sett bildene fra Berlinturen som også vekker noen minner hos meg. Jeg var i Berlin sommeren 1963 og kom med tog fra Dusseldorf. Husker spesielt godt den grundig utførte grensekontrollen mellom DDR og Vest-Berlin. Soldater sjekket også under togvognene. Var også i Øst-Berlin gjennom overgangen ved Friedrichsstrasse med streng kontroll begge veier. Opplevde folkefest i Øst-Berlin den kvelden der man feiret sovjetisk romfarts overlegenhet med Jurij Gagarin i 1961 og verdens første kvinnelige romfarer, Valentina Teresjkova nettopp vendt tilbake et par dager før, etter nesten tre dager i rommet fra oppskytingen 16.juni 1963. Det passet DDR-systemet på å la folket få feire. En stor opplevelse for oss også selvfølgelig. På overflaten var folk i stor stemning. Lite visste vi om STASI mv den gangen. Bildene og kommentarene dine.ga meg anledning til ltt mimring.
Jakob:Ja, det er greitt å mimre og ikke glemme. Vi må huske på at dette var i en tid da vi i vest trodde at krigens grusomheter var over. Det var de ikke, for de levde videre i de sovjetstyrte regimene i øst. Takk for kommentaren din.