Dagens innlegg vil jeg dedikere til mine blomsterelskende bloggvenner med de grønne fingre. Mine egne fingre blir bare svarte i molda, jeg får det liksom ikke til å gro rundt meg. Det verste eksemplet på mitt manglende plantetekke var da jeg en gang plantet en syrin i hagen. Den har til dags dato ikke hatt mer enn 4 – 5 blomster et eneste år. Derfor overlater jeg blomsterarbeidet til fruen som er en kløpper på området. Men, manglende evner i blomsterbedet utelukker ikke at jeg kan nyte det estetiske ved blomsterprakten, og sist uke i Alcudia var en opptur også med hensyn til blomsterprakt. Her kommer så et knippe blomster som lyste opp på veien til dagens restaurantmiddag.
Høyt henger de og sure er de. Blomsterhekken oppover hotellveggen kom visst ikke så bra fram.
Forresten ble det ikke shorts i dag, for sola glimrer med sitt fravær og vi benytter heller anledningen til å leie bil og ta en tur på øya. Flotte veier, godt oppmerkede, så det er få problemer med å finne fram.
Bilen er en helt ny Seat,, men det var en behagelig kjøreopplevelse. Spansk bilindustri følger godt med i teknologiutviklingen.
Med fruen som stødig kartleser havnet vi oppe ved Timanfaya, et gammelt (CA 300 ÅR) vulkanområde. Et gedigent vulkanutbrudd la da en stor del av øya øde, og det skal også ha forårsaket at grunnvannet ble borte. Vannet på øya består da avsaltet havvann, men det fungerer godt til det meste, ikke til drikke, for det smaker ikke så bra. Til det bgruker vi kjøpevann.
Så er det å stille seg i kø for å ta en kjøretur rundt på området.
Et ganske dødt månelandsskap og… …her skimter vi konturene av en av de mange vulkantopper vi såg på bussturen. At det fremdeles er varme i jorda her ser man av flammen nede i gropa. Man kaster bare noen tørre kvister ned og det flammer fort opp Her fulles vann i en Geysir, og den spruta ganske kraftig op, men det ble for raskt for mitt kamera, så jeg får henvise til bloggen for to – tre dager siden. Et annet bevis på varmen i fjellet er at det grilles over et hull i fjellet. Jeg lurte litt på om dette var bussen for etternølerne.
Så bar det nedover til kysten igjen, til Porto Calero, og her tok vi inn for lunch på en engelsk restaurant. Det må sies at de hadde en noe original takdekorasjon, men det skal otgså sies at det også fantes moderne fasciliteter på stedet. Mens fruen tok en Panini m/bacon, ble det den obligatoriske omeletten på gubben.
Vel det ble dagen vår i dag. Ja, og så et bassengbad på fruen…
I serien moderne feiringsunskuldningar er det no innførd såkalte navnedager. Eg kan ikkje hugsa at me markerte slike dagar i “bronsealderen”, min barndom. Men som den moderne mannen eg er skal dagen feirast med napoleonskake og kaffi på eit lokalt etablissement . Nok om det.
Så er det også Magnusmesse i dag, og då lyt me heisa både det gamle og det nye flagget til Orknøyane. Google. Det gamle flagget Google. Det nye
Magnus Erlendsson, født ca 1080 var norsk jarl på Orknøyane saman med syskenbornet Håkon Pålsson, men då som no gjekk slike samstyre dårleg, og løysinga var ikkje rettssalen, men øks og sverd, og Magnus vart drepen. Seinare vart Magnus kanonisert og Magnuskatedralen i Kirkwall er bygd til hans ære. At Orknøyane og Shetland seinare gjekk som pant for medgift til Skottland då Christian 1. ville gifta seg med ei skotsk prinsesse er ei anna soge, Men kongane var visst raus med land på den tida når dei ville ha seg kvinnfolk. Google Her er den stolte katedralen. Google …og her står Magnus på ei statue, kanskje i Nidarosdomen, eg er sanneleg ikkje sikker.
Så må eg ikkje gløyma at denne dama er 75 år i dag. Me gratulerer den danske dronninga med dagen…
Som tidlegare antyda etlar gubben seg ein tur til varmare strok no til helga. Då kan de som sit att her heime ta fram sumarkleda for då kjem sikkert varmen. Google Gubben kjem ikkje til å leiga båt der nede, så ta det berre roleg…
I dag som regnet, som vanlig, høljer ned synes jeg at det kan være greitt med et lite tilbakeblikk på en hendelse for et par år siden, i 2012. Da ble det lagt ut tilbud om cruse som omfattet både Odessa og Jalta. Da begge disse stedene er aktualisert gjennom hhv den pågående “borgerkrigen” med sterk russisk støtte i Ukraina og Russlands annektering av Krim. Først et glimt av Odessa. Hotellet i havna var imponerende. Fredagen er dagen for inngåelse av ekteskap, og brudgommen tar bruden med seg til viktige steder i byen. Her foran rådhuset, tror jeg. …og ekvipasjen er skikkelig pyntet for anledningen. Katharina den store på sin sokkel med sine elskere, som seg hør og bør, på trinnet under.
Så over til Krim og Jalta. Historien til denne regionen er brokete, men ettersom jeg har funnet ut overtok Russland Krim i 1783. Her bodde tartarene, og de ble da delvis fordrevet av russerne. Stalin fullførte jobben med å sende storparten av dem til undergangen i Sibir. Han visste hvordan han skulle kvitte seg med uønskede folkegrupper den karen. Imidlertid flyttet mange av tartarene tilbake etter Stalins tid og Krim ble gitt til Ukraina av en sterkt alkoholpåvirket Krustshov på 60-tallet. Dette sier i alle fall historieryktene. I tillegg til å være et populært feriested for russiske rikfolk og ledere er vel Jalta mest kjent for jaltakonferansen i 1945, hvor de tre store. Stalin, Churchill og Rosevelt delte det fremtidige Europa. Innseilingen til Jalta er storslått, og her er en av de flotte kirkene. Livadiapalasset, som var tsar Nikolai II sommerresidens, ble åstedet til den tidligere omtalte konferansen. Her satt de høye herrer og delte Europa i interessesfærer og… …her ble den endelige protokollen undertegnet. Den siste tsarens familie fremkom på dette bildet. …og her hans gedigne skrivebord. Avslutter med et bilde foran palasset samtidig som det må innrømmes at en i løpet av besøket her følte historien ganske tett innpå seg. Tilslutt noe mer uhøytidelig, Svaleredeslottet, som var bygd av en engelsk rikmann (tror jeg) helt ute på en fjellpynt. Den har ikke vært tilholdssted for de største notabilitetene, og stedet drives i dag som en eksklusiv restaurant. Eksotisk, ikke sant.
Vel dette var bare en overfladisk beretning over en tur som var tilgjengelig for et par år siden, men som kanskje er mer tvilsom i dag. I alle fall ville jeg være forsiktig med å legge ferien til Ukraina..
Det ble en gang på 1950-tallet plantet i en hage ute i Øygarden. Det var egentlig en blodbøk, innpodet i en vanlig bøk. Etter få år tok naturen overhånd, moderbøken kvittet seg med blodbøkdelen og ble etterhvert et gedigent tuntre. Ja, det ble så gedigent at det tok lyset fra eiendommen og fylte takrennene flere ganger hver høst med sin løvprakt. Gubben og frua innsåg da etterhvert at noe måtte gjøres,og dette noe ble å fjerne treet. Ingen lett avgjørelse,men likevel nødvendig. Men det er ikke så enkelt å få ned såpass store trær nær hus og hage, men så er vi heldige å ha en god nabo, Ivar, som behersker trefellingskunsten, og han la ned treet slik vi ønsket. …og snart kunne vi konstatere at vårt gamle tuntre nå etterhvert ble konvertert til fyringsved. Litt vemodig, men likevel godt å få jobben gjort.
Så er vi hjemme igjen etter en fire-dagers-turne. Vi måtte dessverre amputere den siste dagen, da gubbens rygg og hofte slo seg litt vrang. Vi tok derfor en maratonetappe fra Trondheim og hjem til Askøy. Kjøreværet var helt optimalt. og høstfargene på fjellet var en opplevelse. Kongsvoll ble passert i fin stil, og… …dette må vel være en høstlig Snøhetta. I pausen oppe på Dovrefjell smakte Karis sjokoladekake helt fortreffelig. Som dere ser er himmelen blå, så vi har absolutt værgudene med oss. …Skodaen fikk også en pust i bakken, skjønt det hadde den vel ikke behov for.
Forresten registrerte jeg at den var lite tørst på turen. 0,45 på mila er vel ikke dårlig, vil jeg tro. Et av kjørelysene sloknet på turen og her tenkte jeg det kunne bli et bra innhogg i appanasjen for å få skiftet den. Det hyggelige overraskelsen var derfor at Møllerbil skiftet pæren for kr 30,- ! Litt veiarbeide var det her og der – og da var det å vente på leiebil… På veien over fjellovergangene registrerte vi at det låg et rimliknende dekke enkelte steder, men temperaturen var jo 15 – 16 grader så det kunne ikke være mulig. Ven nærmere gransking fant vi at det måtte komme fra noe av fjellfloraen.
Vel, etter ca 10 timer inkludert noen pauser og en god middag i Aurland var vi hjemme, og vi må si at blåturen vår svarte absolutt til forventningene. Vi fikk med oss stedene vi hadde planlagt å besøke, møte med slekt og venner (om enn litt kort), og ikke minst fikk vi oppleve en fjellheim i en utrolig fargeprakt. Også en takk til alle som fulgte oss på turen…
Så var vi på veien igjen, i dag mot Trondheim. Forresten, for de som måtte lure på det så var vi på Røros i går, men det fant vel alle ut da de såg bildet av Kjerkegata. Litt vått på veien fra morgenen av, men det bedret seg etter hvert og i Trondheim lyste det opp. Vi var en tur oppom Rockheim sammen med Halvard, vårt barnebarn som avtjener verneplikten her oppe. Mat måtte vi ha, og valget falt på en deilig fiskesuppe, servert på restauranten “Viseverten”. Den ligger rett utenfor jernbanestasjonen ned mot “kanalen”. Maten smakte fortreffelig og servicen var flott. Som dere ser er det en stille dag på kanalen og forsamlingen trivdes godt…
Hvor skulle vi så ta veien videre. Ja, det ble en liten prat på “sengekanten” som avgjorde det. Men først et par bilder fra det spesielle hotellet vi overnattet på i går. En god gammeldags yalelås ga oss tilgang til facilitetene. Av den deilige treretters middagen viser jeg bare hovedretten som bestod av villsvin. Foran fikk vi kremet soppsuppe, det var namnam., og etterpå var det noe de kalte for panacotta, tror jeg. Så en annen spesialitet for dette hotellet. Inngangsdørene til rommene hadde alle påmalt tegninger fra eventyrene… Jeg seier ikke hvor vi endte, men det finner dere nok ut etter hvert. Løsningen kommer i morgen i alle fall. Som dere ser er det litt småtåkete, men det gir også en fin effekt på bildet. Tåka lettet imidlertid etter hvert. Vi befinner oss, som dere ser i trolske omgivelser. Hvem som er det største trollet av de to på bildet får dere selv avgjøre. Ja, hvor på de midtnorske høyfjell serveres de beste rømmevaflene. Her er herlighetene, og dette kan forsikres om ikke er lavkarbo… Så endte vi altså her i strålende solskinn og ca 20 grader. Å finne ut hvor vi er nå skulle vel ikke by på de helt store utfordringene. Hotellrommet var i alle fall innbydende… Forts. følger kanskje i morgen.
Dette innlegget prøvde jeg å utforme og sende i går. derfor er innholdet historie, for oss, men ikke for dere lesere. Om det er av interesse for dere, ja det er en helt annen historie. Det hele startet med at vi, min frue og jeg, ville skifte litt på stue og omgivelser, altså ta en liten kjøretur i vårt vakre land. Og her endte vi den første dagen… På Elvesæter hotell i Bøverdalen. Det må med en gang sies, at om rommet var enkelt (men fullgodt) så var fellesarealene fylt med kjent malerkunst (ex Tiedemann & Gude) i tillegg til gammel og ny brukskunst. Uten at jeg på noen måte er sponset kan hotellet godt anbefales… Mange flotte framskap og… artige utskårne trefigurer, men… …her startet vi om morgenen, og veivalgene var mange. …og det ble en vei med, mange tuneller, lange tuneller, og noen få trange tuneller. Til og med en tunell med vakre opplyste rom (Lærdalstunellen, 25 km!) Så har frua parkert gubben på Sognefjellet med de tre Skagastølstindene i bakgrunnen. De er nok litt stiligere enn forgrunnen. Joda, vi er på høyfjellet (1438 moh), ingen tvil om det… …og så møtte vi andre veifarende som kjører etter helt andre trafikkregler enn oss på fire hjul. Tilslutt var vi framme ved Elvesæter etter ca 6 timer på veien i fint høstvær og ditto natur. Forts følger kanskje.
