Et høydepunkt for gubben…

Dette var kanskje den dagen jeg såg fram til med størst forventning, nemlig besøket til Yalta og til Livadiapalasset. Her fins to viktige hendelser eller markeringspunkt som har påvirket både russisk og, ikke minst vår egen historie. For det første var dette hjemmet og oppholdsstedet til Russlands siste tsarfamilie, Nikolay 2. og så foregikk et av siste verdenkrigs viktigste toppmøter her. Her ville Roosevelt, Stalin og Churchill forme det nye etterkrigs Europa. Det la de kanskje grunnsteinen til, men de bygget vel også fundmentet til jernteppet her.
En dødssyk Roosevelt, en frustrert Churchill og en maktsyk Stalin drev nok litt høk-over-høk-virksomhet, men de snakket sammen og resultat av dette og andre toppmøter har gitt oss den verden vi har i dag på godt og vondt.

Det første som møtte oss var en meget vakker kirke, Den ortodokse katedralen. I det store og hele fremsto Yalta som en vakker, velholdt og pen by, kanskje en motsetning til Odesssa, og jeg kunne godt tenke meg å ta en tur tilbake og se mer av både byen og resten av Krimhalvøya.

I alle dager, Ha Jysk etablert seg oppe i åsen her ? Tja, hva vet jeg.

Som man ser er det mange som er interessert i tsarens palass.

Her er så tsar Nikolay 2. med familie. Vi kjenner vel alle den tragiske skjebnen til den familie. Bildet er tatt kort tid før de ble henrettet.

Mye av det opprinnelige inventaret er stjålet eller fjernet. Her er imidlertid tsarens skrivebord med noen originaldokumenter på plass.

Denne vakre glasslysekronen, produsert ved Murano i Venezia, hører også med til originalgjenstandene.

Så går vi over til det som skjedde i febr.1945, Jaltakonferansen. Bildet viser de høye herrer sittende runbgd “det runde bord”

Her er det samme bordet i dag. Stolene er tomme, aktørene er borte, men freden de oppnådde har vi fortsatt.

Her er også bordet og stedet hvor Jaltaavtalen ble undertegnet.

Måtte jo få markert at en har vært på stedet.

Selvsagt var der anledning til å få kjøpt russiske souvenirer.

Så et besøk på utsiktspunktet til Svaleredet, som dere ser i bakgrunnen.

Dette er vel helst et arkitektonisk monument som er bygd av en ojlemagnat,  helt ute på kanten av en klippe. Her er i dag en restaurant og stedet har vært brukt under innspillingen av flere filmer. Hvilke, vet jeg ikke, men vi får se etter neste gang vi ser en klassisk film.

Rosa plamer var noe nytt. Montro det er bare på krim de vokser????

Hva gjør ukrainerne med passajerbåtene sine nå de ikke har råd til å drive dem? Jo, de settes opp på kaia. På crusekaia vår sto det 8 – 10 fatrøy.

Good bye Yalta. Vi kommer gjerne tilbake for krim har tvilsomt mer å by på for en vitebegjærlig turist.

Så var det den alderen da…

Det var et litt spesielt bilde fra Odessa som jeg ville vise, men det ble selvsagt glemt.
Her er det imidlertid.

Jeg synes at dette er en meget spesiell måte å konstruere takrenner på. Det er blikkrenner som følger huskonstruksjonen og de kryper ned langs husveggen båre vertikalt og sidelengs. Synes jeg måtte dele denne finurligheten med dere.

Ferden fortsetter…I dag Odessa…

I dag er temperarturen på et mer nordisk nivå ca 20 – 22 grader, of vi er straks klar for en liten by-sight-seeing.

På kaia møter oss et storslått hotell som skulle tale for at vi går i land i et ganske velstående land, men slik skulle det vise seg ikke å være.
Odessa er en stor havneby Som Russlang bruker som transitthavn for varetransport til og fra Svartehavet. Dessuten fraktes russisk olje gjennom rørledninger fra Russland til utskipning i Svartehavet. På toppen av dette har Ukraina vært Østeuropas kornkammer.,
Slik er det ikke lenger. Under Gorbatsjovs frislepp på 90-tallet ble landet mer eller mindre kjøpt opp av noen få rike slekter, og i dag sies 25 pengesterke familier å sitte bak politiske korrupte ledere som vanstyrer landet.
Timosjenko, den forrige kvinnelige presidenten, sitter nå fengslet etter å ha rasket til seg ca 40 mill dollars mens hun styrte landet. Hun har, etter sigende, nå 6 rom i fengselet med egne tjenere.
Levealderer i Ukraina er pr dato ca 58 år og pensjonen for dem som rekker den, er ca 1000 kr pr mnd. Når levekostnadene stadig nærmer seg europeisk nivå kan man tenke seg armoden i landet.
Sant skal seies, vi såg ikke mye av fattigdommen, men den lar seg sikkert skjule for oss som kommer inn på dagstur.

Først besøkte vi et kunstmuseum som kunne framvise mye antikk billed og skulpturkunst. Dere kan sikkert se at utvendig vedlikehold ikke er gjort på en stund. Men, som en av mine medpassasjerer sa, dette er omtrent som noen norske skolebygg. Jaja.

Katharina den store har fått en sentral plass. Hun var en sterk kvinne som på mange vis bygde Russland, og i hennes regjeringstid fikk folk det merkbart bedre. Hun var også er stor kunstsamler og har vel fått æren av å bygge Eremitagen i St. Petersburg opp til det unike kunstsenteret det er i dag.
Sist, men ikke minst var hun en hund etter elskere, og hadde et tyvetalls på stallen. Noen av dem har fått æren av å stå på sokkelen av hennes statue. Hva som var kriteriene for å komme dit kan man kanskje tenke seg.

Førsteelskeren fikk egen statue. Det skal være han som er tilkjent farskapet til hennes eneste barn, selv om hennes mann Peter den 2 også konkurrerer om den tittelen.

Ikke enkelt å ta seg fram her, med disse gatenavnene.

Her sitter en student og prøver å samle noen gryn til studiekassa.

Fredagen er dagen man gifter seg i Ukraina, og da er det tradisjon at bruden skal besøke kjente og viktige steder i byen. Her foran et eller annet offentlig bygg.

Her står de pyntede bryllupsbilene stivpyntet på rekke og rad foran “vigselshuset”.

Operaen i Odessa skal være en meget anerkjent kulturinstitusjon. Det var en vakker bygning som det var vanskelig å få et overblikksbilde av.

Dette er også operabygningen sett fra en anne side.

Jeg tenker vi får avslutte vårt besøk her.  Min opplevelse av besøket var at jeg var imponert over gamle vakre bygninger, men samtidig var det leitt å registrere det store forfallet. På den bakgrunnen ble det forståelig, som guiden påpekte, at ved valget neste år kunne kommunistene meget vel seire da folk mente at livet haddde blir mye vanskeligere etter kommunismens fall.
Ha en fin dag.

Reisen fortsetter…

Ettersom jeg ser at her er en og annen innom bloggene mine får jeg fortsette resten av turen.
I dag vil jeg berette om et døgn i sjøen. Kjedelig, seier du. Nei her er mye å se og mye å være med på så tiden er ikke en faktor til kjedsomhet.
Neste havn er Odessa i Ukraina og distansen mellom Pireus og Odessa er 720 nautiske mil. Når så Opera har en fart på ca 20 knop blir utfordringen for dere å regne ut hvor lang tid reisen mellom byene vil ta.

Utseilingen fra Pireus viser at vi ikke var eneste cruisebåt i havna den dagen.

På en lang sjøreise må man ha aktivitetstilbud og da kan minigolf være et alternativ.

Et annet kan rett og slett være å finne seg en solseng på dekk og nyte dagen, solen og bassenget.

eller kanskje skal man delta i mer organiserte aktiviteter på og under dekk, som
– Morgentur rundt på båten (slappe greier)
– Aerobic.
– Cha-.cha-cha danseopplæring (jaja)
– Serviettbretting (huff)
og mye mye mer.
Gubben foretrakk en god kriminalbok på soldekket.

Så er det tid til å passere Istambul og den “blå” moskeen, mer om den senere. Bosporusstredet er et smalt sund, 660 m på det smaleste, mellom Europa og Asia. Her går det enormt mye trafikk for det er den eneste sjøveien til de østeuropeiske statene som ligger ved svartehavet, og det er en viktig transportgate for Russland også.

Her er en av de to broene over sundet. De første ble bygd på 70-tallet såvidt jeg husker.

Vi møter store skip på veien gjennom sundet.

og det Tyrkiske flagget vaiet høyt.

Etter vel ettt døgns seilas var vi framme i Odessa. Mer om det besøket senere.

Athen…

Jeg er vel ikke den første som setter foten på land i Pireus og tar turen til Akropolis, og jeg er vel heller ikke den mest kunnskapsrike om de gamle greske guder og byggverk, men ettersom turen vår hadde et opphold på en dag i Pireus kan jeg presentere noen bilder fra vår opplevelse.
Etter en dag i sjøen, det er langt fra Bari til Pireus, med soling, bading og en formell aften med mørk dress (min var lys) og side kjoler landet vi i Pireus som er en av de sørste havner på den kanten. Såvidt jeg kunne se ligger Pireus og athenområdet stort sett samlet. I alle fall er det ikke stort mer enn en halv time med buss mellom byene.
Vår reiseleder ga oss tips om at vi kunne ta hopp av – hopp på – busser. De ville føre oss til de viktigste stedene for en billigere penge enn de mer organiserte bussturene, og det stemte.

Det er viktig å få sagt at, dersom en er på en dagstur til Athen må en være selektiv mht hva en vil se, og for oss ga målet seg selv. AKROPOLIS.  I tillegg fullførte vi rundturen med hopp-på – hopp-av – bussen og fikk se litt mer av byen slik.
La det være sagt, for oss var de gamle minnesmerkene høydepunktene. Selve byen forøvrig fremsto for oss som hvilken som helst storby med biltrafikk, støy og forurensing. Vi såg lite til demonstrasjoner og dårlige tider, men grekerne lider utvilsomt av innskjæringene de nå er nødt til å ta.
Her er så noen bilder fra athenoppholdet.

Bussene står klar på kaia for å bringe opplevelser til nyskjerrige cruisepassasjerer. Det sto alltid et 20-talls busser og ventet på kaia.

Så ser vi endelig målet, Akropolis der oppe. Gubben var litt redd for stigninga og alle trappene, med det gikk flott.

Trappene opp var lange og litt tunge, men her har gubben kommet halvveies opp til Toppen.

Her er man så oppe i de gamle levningene etter Gudenes storhet. Husk, dette ble bygget nesten 500 år FK.


Dette er Erechtheion, et tempel som vel viser at de satte pris på vakre og sterke kvinner på den tiden også.

Her er vi foran selveste Parthenon, Athenes tempel. Som man kan se er vi ikke helt alene.

Ikke alle søylene såg helt patent ut, men de holdt mens vi var der.

En vakker detalj fra et uthogd søylehode.

Så var det good-bye Akropolis for denne gang.

Et bilde fra nasjonalforsamlinga hvor grekerne stadig demonstrerer mot nedskjæringsbeslutningene og EU’s behandling av landets økonomi.

En statue hører vel også med når men frekventerer restene av det gamle Hellas.

I morgen blir det en dag i sjøen, gjennom Marmarahavet og Svartehavet, fram til Odessa. Det skal vise seg å bli en både interessant og litt trist visitt.
Takk for følget.

Septembersong…

Ettersom dette vart ein dag i sjøen på cruiset vårt kan det høva med ei oppsummering av nokre hendingar i september. Nokre er kanhende gløymt allereide, men dei fleste pregar kvardagen vår meir eller mindre.

Lånt fra Google.

September 2012.

Kjære glødelampe, takk og farvel.
Du har tent oss i hundre år.
Lyst opp vegen til arbeid og sprel,
men EU vart ditt banesår.
Du er dømd som miljøet sin syndar,
og då lyt me lyda til vår formyndar.

Europarådet sin norske «direktør»,
kjend som ein mann av mange ord
har no fått assistent som er skrivefør
til ein halv million ved sitt bord.
Greitt å leggja orda i andre sine lenkjer,
så ein ikke alltid seier det ein tenkjer.

Han har og bygd det norske hus,
eit byggverk som no har falle i grus.

Vakna no, kjære lettlurde kamerat,
som snarast er innom handlebua.
Blenda av lokkande matplakat
kjøper du grovbrød i beste trua.
Men innhaldet er ikkje det du trur,
her har nok tilverkaren vore for lur.

Kjøper du kalkun, får du høne,
tek du fisk, då får du mjøl.
Du går glatt på ei kjøpmansskrøne,
sjølv blåbærjuisen er noko søl.
Er det rart at me tynges av allergier,
i desse løgn-og-lygenytt-tider ?

Så vart det  uro i ulveflokken,
fleire ministrar laut skifte stolar.
Ei laut dra med hatten og stokken,
ei anna fann fram ministerkjolar.
Og om Jonas ikkje verda kan frelse,
då får han heller styra vår helse.

Han kan visst alt, den glupe karen,
i alle fall beitest han ikkje for ord.
Medan me sit og klagar ved kaffibaren
er stolleik i gong ved kongens bord.
Og er du,kje ikke inne i kompisvarmen,
lyt du sjå langt etter kongedørkarmen.

Med gullskjei i munnen sit me og klagar,
i solstolen vår på dei store hav.
Ved andre kystar fins bekmørke dagar
kor livet renn bort i armod  og kav.
Ha tankar for slitar i fattige land
som ikkje i livets gullotto vann.
30.09.2012.M-m.