– og jula varer helt til påske — og vel så det…

Her er beviset.:

Resten av årets juleribbe ble i går hentet ut fra “frysen”, lagt på grillen, og vips var julestemningen på plass rundt middagsbordet.
Jaja, den som sparer, den har, sies det.

Men mitt hovedanliggende i dag er vel ikke julefreden som senket seg over middagsbordet.
Nei, jeg har fundert en del de siste dagene på våre to besøk av tidligere redsprisvinnere og vår behandling av dem.
Først kom Dalai Lama på såkalt privat besøk ifm at det var 25 år siden han ble tildelt fredsprisen. I den forbindelse ble det gjort et nummer av at han ikke fikk møte våre toppolitikere. Grunnen var at vårt ikke-forhold til Kina i så fall ville ha frosset helt ned om våre autoriteter hadde møtt ham.
Jeg er vel av den formening at når fredspristildelingen skal våre en pris med en lav politisk profil, så er det vel ikke gitt at vi skal politisere feiringen av prisen. Derfor er jeg enig i regjeringens holdning til den saken.

Men, så kommer Simon Peres på offisielt besøk, og da åpner vi alle sluser for et ekspanderende og terroriserende Israel. Konger og ministre er på “tå hev” for å gi presidenten oppmerksomhet. Det er nok riktig at et offisielt besøk fordrer mer oppmerksomhet enn et besøk av privat karakter, men jeg stiller meg spørrende til om dette besøket i det hele tatt burde ha funnet sted.
Nå er det også slik at det finnes to parter i denne konflikten, og jeg går da ut fra at Norge gir begge parter samme oppmerksomhet. Jeg håper også at våre politiske autoriteter har baller nok til klart å si fra til Peres hva vi synes om Israels bosetningsekspansjon og apharteidliknende  politikk vis a vis sine arabiske medborgere. (jeg er tilbøyelig til å være enig med Sv’s beskrivelse av situasjonen for palestinere i Israel).

Til slutt et lite apropos som jeg i dag fant hos en av mine FB-kontakter.

6 kommentarer
    1. Jeg har ingen hatt lenger, men folk høyt på strå har mange. Dalai Lama hadde vel religionshatten på seg, mens Peres hadde statslederhatten. Derfor forskjellig mottaking.
      Så til historien. Vi trekker fram vårt lands 200 årige grunnlov og historie. Israel har to historier; den første fra Abrahams tid, og den andre fra 1948. Den siste startet med en lovnad om at de skulle kastes på havet, etterfulgt av flere væpnede angrep fra araberverdenen. Dette har gitt legitimitet til krigerske mottiltak fra Israel. Siden har motsetningene eskalert, og ingen ser vel hvor dette vil ende. Hvem som har ansvaret, og hvem som har løsningen, det er vel det ubesvarte spørsmålet.

    2. Pedro: En ting er sikkert, vi får nok ikke se løsningen, dersom det i det hele kan bli noen løsning.
      Ellers er her to parter som begge bedriver “øye-for -øye og tann-for.-tann”-gymnastikk. Jeg er nok ganske skeptisk til Israel sine territoriale annekteringer og terroristliknende millitære operasjoner, så her finnes terrorisme på begge sider. Jeg er glad for at vi lever i et fredeligere hjørne av kloden. Vi får nyte det så lenge det varer.

    3. Jeg har prøvd å besvare kommentarene som har kommet inn, men ingeting har fremkommet på bloggen. Enten er det blogg.no som saboterer meg eller så er det Mossad…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg