Så gjorde vi det igjen, vi gikk i teateret og såg “Et dukkehjem”. Det er vel et av H. Ibsens mest kjente og mest omtalte teaterstykker. I alle fall vekket det en heftig debatt om kvinners stilling i samfunnet da stykket ble vist for første gang i København i 1879. Her var det nok av konservative gubber som gjerne ville ta en prat med Ibsen, og stykket ble i flere kretser oppfattet som et angrep på ekteskapet.

Forsiden av programmet.
Stykket går i korthet ut på at ekteparet Torvald og Nora Helmer lever i et forhold hvor ektemannen er eksponert og hvor Nora lever som en mer eller mindre underdanig pyntedukke. Hun har imidlerrtid en gang reddet sin ektemanns liv ved hjelp av en litt tvilsom økonomisk transaksjon, og denne transaksjonen kommer etterhvert for en dag, og den forårsaker et heftig oppgjør hvor hun rømmer ut av ekteskapet for å finne seg selv. Hun ønsker å finne svar på hva ekteskap og samliv betyr, og med det som formål forlater hun mann og barn.
En kan vel lett tenke seg at dette stykket skapte furore  på slutten av 1800-tallet.
Har så stykket appell i dag, over 130 år siden det ble skrevet. Her skrives det i programmet at stykket på mange måter er identitetsøkende, og at det ut fra dette perspektivet er brennaktuelt i dag. Det kan jeg si meg enig i.
Stykket som varte i nesten tre timer over to akter hadde et meget enkelt kulisseoppsett, med nivåtrinn omtrent som et amfi, og alle skuespillerne var på scenen stort sett hele tiden. Det gjorde skuespillet mer oversiktelig og på en måte følte jeg at temaene kom klarere fram.
Et tankevekkende stykke med godt skuespilleri.

 Her ser vi den flotte teatersalen fra scenen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå