Dette var førstesideoppslaget i Bergens Tidende i dag, og det er ikke tvil om at mange av oss reagerer heftig når slike overskrifter dukker opp.
Dette galdt en ung mann som ble skutt i magen i fjor, og hvor familien ventet og prøvde å holde liv i han mens ambulansepersonell ventet på utsiden av leiligheten. De ventet på politiet som kom til stedet en halv time etter at hendelsen var meldt.
BT listet samtidig opp to andre voldssaker med dødelig resultat hvor ambulanserpersonellet måtte vente på politiet.
I den ene saken kjørte politiet feil pga feil på GPS-en.
Det andre tilfellet gjelder rovmordet i Os rett før jul på Hilda Feste. Her tok det også 26 minutter før politiet kom og ambulansen måtte vente i 7 min.
Det blir nesten utilbørlig å nevne tragedien i sommer hvor det seies at sivile reddet mange liv mens ambulasnsepersonellet ventet på at politiet skulle komme og sikre området.
Dette innlegget er ikkje ment som en kritikk mot ambulansepersonell, de følger sikkert sine rutiner og regler, og de må utvilsomt sikre seg selv i skarpe situasjoner.
Det jeg vil rette søkelyset mot, er den til kraftige effektiviseringen som foregår i samfunnet i dag. Den har ikke minst foregått i politiet hvor lensmannsenheter har blitt slått sammen og hvor avstand til politiet og dermed utrykningstiden må ha økt.
Det forstemmende i de tilfellene BT i dag har vist til er at ugjerningnene har foregått i by eller i bynært strøk hvor tilgangen til politiressurser skulle være nærmest optimal. Selv der hvor kjøretid kun er minutter tar det politiet en halvtime å rekke fram. Hva utrykningstiden ute i distriktene vil være kan en bare frykte.
Her tror jeg at noen har en jobb å gjøre. Vi kan ikke har det slik i vårt samfunn i dag at tjenester som har liv – og helsekonsekvenser skal rasjonaliseres titalls år tilbake. Jeg utfordrer hermed politikere å gi entydige signaler om at alle effektiviseringskåte etater går gjennom sin organisiasjon og sine rutiner slik at vi i det minste, når det gjelder koordinering ambulanse/politi, kan bli sikret at den livreddende funksjonen ikke uvirksom skal måtte vente på politiet.
Kan vi håpe på at noen tar tak i saken??
Effektivisering går alltid på bekostning av noe. Overalt i samfunnet skal det spares, men jeg tror mange av de som sitter med sparekniven mangler innsikt i hverdagen til helsepersonell og dermed tar avgjørelser som kunne ha vært bedre om de hadde spurt “fotfolket” først.
I forhold til ventetid på sikring av skadested/bistand fra politi virker det brutalt men det er desverre slik at en skadet ambulansesjåfør ikke kan hjelpe noen. Jeg har ikke satt meg inn i det som har skjedd i alle de sakene du nevner, men det er ikke så enkelt å ha andres liv i sine hender. Ikke som pårørende, men heller ikke som hjelpepersonell som har instrukser om at de må sikre seg selv for å kunne hjelpe andre…
Er så enig med deg! Effektiviseringen har gått for langt! Det du forteller er bare ett av mange eksempler. Når til og med øyeblikkelig hjelpoperasjoner må strykes og utsettes på grunn av mangel på kapasitet, så er det noe som er riv ruskende galt! Politikerne må på banen, personlig synes jeg vi kunne ha byttet ut helseministeren med en som er litt mer handlekraftig. Vi trenger flere folk og bedre rutiner både i helsevesenet og i politiet, og det fort! 🙂
hestiaverden:La meg med en gang fastholde at jeg på ingen måte klandrer ambullansepersonell og politifolk ute i felten. De utfører sikkert oppgavene helt etter instruksverk.
Der jeg mener skoen trykker ligger på systemnivå, altså på ledernivå, politisk og administrativt. Jeg tror imidlertid at de kommisjonene som jobber nå etter 22. juli vil ta tak i disse tingene. Takk for god kommentar, og ha en god kveld.
ernashus:Takk for god kommentar. Jeg håper nå at de kommisjonene som jobber vil ta tak i problemene med tilgjengelighet og samarbeide mellom etater. Norge må kunne gjøre det bedre enn det som er vist i de mange eksempler som pressen har tatt tak i.
Helseministeren burde fortsatt i forsv. dep, der fungerte hun bedre. Ha en fin kveld.
Jeg er helt enig med deg. Skoen trykker mest i organiseringen, der de færreste har opplevd problemet på kroppen.