I går hadde jeg et innlegg, “Alice Asplunds” mareritt, der jeg med tydelighet uttrykte min holdning til hendelsen Alice ble utsatt for under millitærøvelsen tidligere i høst. Jeg prøvde også å uttrykke noe om forsvarets forbedringspotensiale.

Det kom kun en kommentar til innlegget, den synes jeg til gjengjeld var meget god, og den manglende responsen må jeg si overrasket meg. Jeg undret om leserne synes at hendelsen var OK slik at kommentar var overflødig,  eller om at innlegget var offer for “den-som-tier-den samtykker”-syndromet.
Jeg må skynde meg å presisere at jeg er slett ingen kommentarjeger, men jeg forstår at sosiale media blir lest og holdninger registrert av offentligheten, og av og til tatt til følge av rette vedkommende. I dette tilfellet Forsvaret.

Derfor var noe av hensikten med innlegget at jo flere kommentarer, ville det kunne bidra som et lite press mot en forsvarsledelse hvor merkevaren Forsvaret har fått en, etter min mening, stygg ripe i lakken.

Jeg har imidlertid registrert at et par av mine kvinnelige bloggvenner har uttrykt noe av det samme som meg, og disse har jeg selvsagt støttet. Det er viktig at mange røster høres, for forsvaret er en tung skute å snu.