I dag forsøker jeg meg på en litt ny sjanger som jeg vil kalle en slags prosa-poesi, kanskje til og med en “kvasi” sådann.
Enmet er kanskje kjent for mange. Noen tar litt stor plass rundt seg, i familien, i lag eller foreninger, eller i små eller store forsamlinger. Det kan fungere så lenge det ikke går ut over demokratiske eller sosiale prosesser, eller vennskap for den saks skyld.
Plassmangel i kvardagen.
Han kom brått inn døra;
karismatisk,
prateflink,
iderik,
Me sat og tok i mot;
ord,
planar,
visjonar.
Ho hadde mykje å seia;
prateflink,
iderik,
intens.
Me sat og tok i mot;
mållaus,
imponert.
Me ville også snakka;
om planar,
om idear,
om røynsler.
Me vann ikkje fram
i ordflaumane.
Me laut ut.
Det vart for trongt;
for oss!
27.09.2011. M-m.
6 kommentarer
BRAVO 🙂 dette var bra. Det hendte jeg også satt med denne formen i dikt en gang, så tok bare humoren over he he. Ha en fin fin dag videre 🙂
Veldig bra dette her, kan levende forestille meg denne sekvensen.
Jeg er vel blant de som blir ganske så stum hvis jeg må heve stemmen for å komme til ordet.
sisselfish:Kjekt at du likte produktet mitt. Du må bare fortsette med humoren, den har alltid en snert jeg liker. Jeg kommenterer ikke hver gang, men er innom og leser.
Mojita:Takk for positiv kommentar. Vi er nok mange som blir stumme når røstene rundt oss blir for høye. Jeg mener at det går mange gode ideer tapt i miljøer hvor enkeltpersoner blir for plasskrevende. Det mener jeg å ha erfaring for. Ha en fin dag.
Sånn er det nok ofte ja,i den rette settingen er det greit men slettes ikke alltid nei
fruensvilje:Kommunikasjon skal ikke gå bare en vei. Samspill er grobunn for utvikling. Ha en fin dag.