Selv om jeg ikke regner meg som TV-slave når det gjelder idrett (min kone har antakelig et annet syn på den saken) så innrømmer jeg gjerne at det kan være spennende å følge en fotballkamp eller en friidtrettskonkurranse.

Så var det det med fair play da. Det riktige er at den beste utøveren eller det beste teamet skal vinne, men er det alltid slik? De siste tiårs dopingavsløringer i nær sagt alle idretter bekrefter vel at mange går langt med kjemikaliehjelp for å øke kroppens prestasjonsnivå. De som blir tatt får et par års utestengelse og så er det “på an” igjen med konkurransene. Unntaket her ser ut til å være sykkelsporten. Der i gården ser det ut til at man ikke helt har fått med seg at bruk av prestasjonsfremmende midler ikke har noe med sportens fair-play å gjøre.
Men, der er vel så mye penger med i sporten at hensikten på en måte helliger midlene.
Da er jeg fremme ved et poeng jeg har fundert litt på. Det er hvorfor ikke sivile rettsinstanser interesserer seg for dopingproblemene, for dersom noen vinner “gods og gull” på uærlig vis medfører det straffeansvar i andre sammenhenger. Hvorfor gjelder ikke de samme lovene for fuskerne innenfor idretten ? Det er jo mye penger involvert der også, i alle fall for de beste utøverne.

Bilde.: NRK

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så over til gårsdagens juksefant i finalen på 110 m hekk under VM, Dayron Robles som holdt igjen kineseren Liu Xiang (se bildet) og derved antakelig forhindret ham i å ta gull. Heldigvis ble han disket, men er det nok? Burde han ikke også utestenges fra neste internasjonale mesterskap. Jeg bare spør?

I dag heier vi på Torkildsen og ikke minst på Ingvild Maakestad Bovim!