I dag vil jeg slippe ut noen funderier og spørsmål ang mine tvil på eksistensen av en gudeskikkelse.
Jeg tenker av og til på det, men føler at det fins alt for mange løse tråder rundt tro og religion til at jeg kan identifisere meg med en fast gudeskikkelse. Det har jeg forøvrig skrevet litt om i en tidligere blogg. Dere må gjerne komme med kommentarer.
Bildet er fra Billedarkiv/SOL.
Tru og tvil.
Kven er Gud ?
Er han universet?
Er han tankar?
Er han ord?
Er han tvil?
Er han von?
Kva er Gud ?
Er han allmektig?
Er han blandt oss?
Er han kjøt og blod?
Er han ein illusjon?
Kor er Gud ?
Er han i universet?
Er han i ein himmelsal?
Fins noko slikt?
Er han alle stader?
Til alle tider?
Eg trur!
Eg voner!
Eg tviler!
Kanskje mest det siste.
Kvifor er du gøymt Gud?
Kvifor er du så fjern?
Kvifor ser me deg aldri?
Kvifor høyrer me aldri di røyst?
Kvifor gav du oss tankeevner
utan evne til å finna deg?
Artifaktar i kyrkja,
og sogeboka di, Bibelen,
er ikkje nok for meg.
Eg vil sjå deg, kjenna deg,
føla din nærleik.
Fyrst då kan eg tru!
03.05.2010.M-m.
sv; Den var kreativ ja, men nå vet jeg ikke om det var spøk eller alvor 🙂
Jeg har bare ett tilleggs spørsmål, Hvem er gud, er han en han?!;o)
Sv: takk skal du ha! Man får kose seg i det været man får! Ha en fin fin 17.Mai!
UtenVerdighet: Tenker du på diktet mitt. da mener jeg alvor. Det er ikke lett å forholde seg til en tenkt skaper. Jeg er vel egentlig ateist.
Dette med tro er merkelige saker. Min far satt i tysk fangenskap under krigen og mente at når Gud ikke viste seg under hans opphold i Sachsenhausen kunne han ikke ha tillit til hans eksistens.
Jeg brukte mye tid i oppveksten på å lese i Bibelen for å fnne belegg for mitt ståsted som ateist. Jeg hadde jo hørt på min far om at Gud, nei, det var ikke noe for tenkende mennesker.
Etter hvert opplevde jeg en del ting som fikk meg til å snu i dette synet. Ingen store svære greier, men nok til at det ble viktig for meg å kunne tenke at ateisme er også en tro. Vi vet jo ikke dette……så jeg har havnet i at jeg lever med begge beina i uvisstheten rundt dette. Og det liker jeg godt. Livet er for meg usikkert, en usikker ferd som vi ikke aner hvor ender, eller hvordan den ender. Jeg liker å tenke på at i usikkerheten har jeg gitt slipp på behovet for å finne svar. Jeg bare er.
Ha en god dag i morgen. 🙂
julie: Takk for gode tanker. Du har nok gjennomtenkt dette bedre enn meg. Min hovedbasis for tvilen er nok all elendigheten religion har forårsaket, og fortsatt gjør det rundt i verden. Men det er jo i hovedsak utøverne som står for det. Allikevel, hovedpersonen holder seg alltid taus i bakgrunnen.
Hei! Leste diktet ditt, som var både rørande og intenst. Prøvde å poste ein kommentarr til deg i går, men den forsvant sikkert, så prøver på nytt igjen. Sjølv tenker eg på eksistensen av ein gud som ein eventuell bonus. I tilfell han ikkje finst, får ein prøve å leve så godt ein kan likevel, og ikkje minst la seg utfordre på kva som er rett måte å leve på. Der finst det jo ofte ikkje noko eksakt svar. her er det viktig å sjå det store i det lille, tenker eg. Når det gjeld det ondes problem, feks sjukdom og ulukker som rammar urettvist, finst det ikkje noko som kan forklare kvifor det må vere slik, generasjonar før oss har jo prøvd å finne svar, uten å lukkast. Vi må visst berre leve med det, og kanskje tilføre små forandringar.
Anonym: Takk for kommentar. Positive eller negative – det liker eg, berre den er sakleg, det er din, og eg er heilt einig med deg. Det viktige er at me finn ein god , etisk og rett måte å leve på, så får vi ta bonusen om han er der.
Ha ein god dag.
Jeg må si jeg deler din tvil… Eller jeg heller vel mer mot å være sikker på at en gudeskikkelse ikke eksisterer… Men kan man være sikker? Nei, man kan ikke det.
Så der kommer tvilen inn igjen.
Jeg respekterer alle som har sin tro, og som finner fred i det. Det må egentlig være en befrielse å være så sikker i sin sak, finne sjelefred i sin tro, og se meningen med livet på den måten.
Jeg er nok alt for jordnær til å klare det.
Jeg tror vel mer på det jeg ser, både av godt og vondt (siden man da i en tro på Gud, også da har en tro om en Satan, så ser jeg en overført betydning der av godt og vondt)
Men er det at det nettopp finnes godt og vondt grunnen til at det da finnes både Gud og Satan i kristendommen, f.eks? Er dette et behov hos menneske å tro at det er noen som forårsaker både godt og vondt? Er det det all religion har sitt opphav i? Er det en måte å kunne takle alt som skjer rundt oss?
Jeg må si det eneste jeg sitter igjen med ang. religion er en masse spørsmål, tvil og forvirrelse, samt en mangel på tro…..