Langt der ute kor storhavet flyt
ligg holmar og skjær i fleng.
Ofte bårene over dei bryt
og over ei blomeseng.
Der er det berre stein og sprekker,
der kan då ingenting gro.
Men opp av bergsprekka smal og smekker
ein liten strandnellik sto.
Ein liten, standhaftig og rosa blome
på ein stengel lang og tunn.
Utruleg at den kan frå bergsprekka kome,
ut frå så mager grunn.
Mager kost og juling kvar dag
i trass mot dei rå elementa.
Mot sjøsalt og storm i evig jag
evnar den livskraft å henta.
Den vakraste blomen eg veit om
er strandnelliken tunn og mager.
Eit rosa liv som or bergsprekka kom,
den er så uendeleg fager.
Den seier noko om liv i kamp,
om strid mot tunge stunder.
Og evna å stå mot storm og stamp
utan å bøya under.
12.05.2009.M-m.
12 kommentarer
Så fint <3
Så fint dikt! 😀
Så fint dikt! 😀
Takk for fin tilbakemelding.
For et fint dikt moffen! Det minnet meg om Alvheim. Bildet på toppen av bloggen din var veldig fint! Hilsen Dea
Flott dikt! Du er så flink!
Joda, bildet er fra Alvheim.
Takk for fine kommentarer.
Kvar tek du det frå? Eg hadde vore stornøgd om eg hadde prestert eitt vers, og så kjem du med heile sju. Mes félicitations!
Det renn av og til fram. Sume gonger lett, andre gonger tungt, mest det siste. Takk!
Flott dikt svigers 🙂 – og takk for at det finnes slike blomster her i verden.
Kjære du, akkurat der er jeg i dag, på svaberget en sommerdag, og ser utover havet. Storhavet.
I sinnet er jeg der- takk for at du satte ord på det for meg. Nydelig.
Hege O)
Takk for fin kommentar.