Stort sett en ganske alminnelig uke for gubben, men været var absolutt på hans side med strålende solskinn nesten hver dag.
Søndagsturen til byen avdekket et yrende fugleliv i Lille Lungegårdsvannet. Det var først og fremst den flotte svaneflokken som var øyefangeren. Ulriken kneiser i bakgrunnen.
Så ble det flere skogsturer, og denne gamla furua er faktisk enda mer krokete enn gubben. Vakker var den i sin eiendommelige form. Det er tvilsomt om det samme kan sies om fotografen.
En tur ut til sommerhuset ble det også, og da må man ta et bilde ut stuevinduet. Det var en vakker høstdag, og like etter dette bildet ble tatt svømte en oter over bukta og la seg opp på en stein i vannkanten, men tommeltottene til gubben forhindret at han fikk foreviget oterøyeblikket.
Dette bildet vekker faktisk spesielle følelser i gubben sitt hode. Det er nemlig klasserommet han tilbragte det meste av folkeskoletiden i. Skolen ble nedlagt for 3 – 4 år siden og til slutt kjøpt av et ektepar som nå har renovert bygningen og etablert selskapslokale med matservering hvor man kan holde sammenkomster og feiringer av ymse slag. Maten er av typen gourmet, og til dette 80-års laget ble servert hummersuppe med etterfølgende innbakt lange. Det hele ble toppet med creme brule og friske bær til dessert.. Litt av en overgang for den gamle skolestua, og litt av en ukeslutt for gubben.
Billedgløtt fra uka som gikk…
2 kommentarer
Flotte store bilder. Så går vi og tror at dere har dårlig vær, snakk om å være feilinformert! Den flotte furua kan gjerne konkurrere med Nittedals fyrstikktre; et flott eksemplar av arten. Du står vel med skøytene og venter på at isen skal legge seg på vannet ditt, men husk hjelmen. Når du går til bords i skolestua, da stemmer du vel i med “Gud signe maten på . . .” som i gamle dager, og når du går hjem lyder vel ” No soli bakom blåe fjell . . .”
Ønsker deg en flott uke i godværet der vest!
Nei, me skal ikkje klaga på veret denne hausten, men dei mest “innbitte” bergensarane tar visst no til å sakna regnet. Elles er skeisene lagd på hylla, og pokalane arkivert. No gjeld det i fyrste hand å berga lårhalsane.
Jau, “Gud signe maten…” hugsar eg godt, men avslutningssongen vart ofte “Fager kveldssol smiler…”.
Desse dagane rotar eg rundt i kleskåpene etter T-skjorter og badeshorts for fredagen ber det sørover til Lanzarote og sjøtunga, ja, og så vonleg litt varmare ver. (NB. Eg klagar ikkje på veret her heller, desse tider).